Livet, kreften – og kjærligheten

I kreft og kjærleikhandler om to godt voksne mennesker, historikeren Jostein Nerbøvik og forfatter Ellen Kristvik, som akkurat rekker å forelske seg og legge planer for fremtiden før Jostein får tilbakefall av ondartet føflekkreft. 
For skribenten blir det en tre år lang balanseøvelse mellom å akseptere døden og å fornekte den, samtidig som Jostein gjør alt for å bevare håpet og selvbildet. Kristvik har jobbet med alvorlig syke kreftpasienter, både som sykepleier og som antropolog, og er i en spesiell posisjon til å skrive en bok om kreftsykdom som skiller seg ut fra annen litteratur på området. Det har hun lykkes med.  
Ryggraden i boken er en kronologisk fortelling som rommer kjærlighet, skrivetrang, vennskap, historie, Volda og møtet med helsevesenet – på godt og vondt. Forfatteren viser at hun behersker prinsippet «show, don´t tell» fordi hun formidler hendelser og kroppsspråk med et nøkternt språk som inviterer til innlevelse. Hun har ikke dårlig tid, og fordi jeg føler at jeg blir kjent med Jostein, så bryr jeg meg om hva som skjer. Dette gjør fortellingen spennende. Kristvik klarer gjennom det spesifikke narrativet å formidle et universelt tema: Hvilken holdning et menneske inntar og hvordan det møtes av andre når livet er tøft, har stor betydning for situasjonen der og da, og også senere. 
Fortellingen settes på pause fem ganger i kapitler som kalles «ettertanker». Her kommer forfatterens analytiske og faglige kompetanse godt frem, og hun bruker eksempler fra skjønnlitteratur, historie og forskning for å belyse stoffet på en lettfattelig måte. Ettertankene er frie for moralisme og skråsikkerhet.
Dette er en bok som er utarbeidet over lang tid. Den bærer preg av et godt håndverk, som viser seg i en kvalitet all litteratur må ha: Undertekst. Metaforbruken er konsekvent. Det er gode overganger mellom avsnittene. Fortellingen er skrevet på et mykt nynorsk som vil være lett tilgjengelig for en som vanligvis leser bokmål.
Forfatteren påpeker at hun selv savnet informasjon om hvordan det var å leve med sykdommen «nært og praktisk, frå dag til dag», og at en slik kunnskap er erfaringsbasert og vanskelig for helsepersonell å gi. Denne boken kan være nyttig for pasienter som lider av en alvorlig sykdom, og for pårørende. Det er dessuten flere referanser til annen litteratur. Kristvik diskuterer elementer ved behandlingen, som for eksempel mangelfull involvering av pårørende og hvordan en behandler kan skape trygghet og tillit – eller det motsatte. Boken er derfor viktig, og jeg håper at mange som jobber i helsevesenet vil lese den.