En fars fortelling

Anmeldelse: Boken handler om syv år gamle Ylva som døde av kreft, men først og fremst er den en fortelling om hvordan faren hennes, forfatter Magne Helander, endret sine verdier fordi hun ble syk. Han har satt livet sitt i perspektiv og har et budskap om tilstedeværelse. Hvordan lykkes han i å formidle det? 
Historien fortelles kronologisk, og innlegg fra Facebook er flettet inn i teksten. Dette grepet er godt fordi det minner leserne om konteksten: Ylvas tre siste år ble delt på Facebook med over nitti tusen følgere. Dette valget har vært kontroversielt og forsvares av Helander i boken.
Språket er muntlig, noe som gir en særegen fortellerstemme som kler fremstillingen godt. Det er fritt for medisinsk sjargong. Bildebruken er original og treffende, som når hjernesvulsten beskrives som en «brennmanet med masse tråder som ikke ble fanget opp av MR-bilder». Beskrivelsene av forfatterens forhold til Ylva og samboeren oppleves som autentiske hvor han sier mye med få ord. Men andre ganger er det som å lese et referat; mye prat og lite å lese mellom linjene. Litt kutting og omskriving av teksten kunne ha gjort den mer engasjerende.
Helander beskriver et helsevesen hvor et fokus på teknologi og effektivitet fortrenger omsorg og medmenneskelighet. Denne systemkritikken, som også Per Fugelli belyser sin bok «Døden, skal vi danse?», kunne ha økt bokens aktualitet hvis den hadde fått mer plass. På den andre siden er dette en personlig beretning og ingen debattbok.
Flere bøker utgitt de siste årene angår livet med en kreftsykdom. Felles for mange av dem er et uttalt mål om å formidle livsvisdom, og de er ofte skrevet i jeg-form. «Englepappa» føyer seg her inn i rekken. 
En forfatter kan endre hvordan leserne ser verden ved å la dem betrakte den gjennom karakterens øyne.
I deler av boken lykkes Helander med dette, og der formidles budskapet godt.