Treffende formidling

Anmeldelse:Med engasjement og lidenskap leverer Audun Farbrot ei enkel og grei bok om noe som ofte oppfattes som komplisert og kronglete, nemlig forskningskommunikasjon.

Dette er ei håndbok av beste slag, i forståelig språkdrakt og med komplette lister over norske debatt- og kronikkspalter. Den gir et godt innblikk i strategier for formidling og jeg sitter igjen med en rekke gode råd og praktiske grep og tips. Pedagogiske spill, fagkonferanser, undervisning og twitter-meldinger er noe av det som omtales.

Boka er fritt for stammespråk, samtidig som den er ytterst faglig fundert.

Håndbokformatet treffer. Selv med svært begrenset forskererfaring synes jeg boka er usedvanlig matnyttig. Det er mulig drevne forskere og akademikere vil synes boka er for grunnleggende, men jeg tror det er behov for denne typen redskap i forskningskommunikasjon. Audun Farbrot er for øvrig fagsjef for forsk-ningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.

Boka har et bredere nedslagsfelt enn tittelen indikerer. Jeg vil anbefale den på det sterkeste til alle som arbeider i grenselandet mellom undervisning, fag- og forskningskommunikasjon. Den er bygget opp rundt fem deler: Forskningskommunikasjon i teori og praksis, samarbeid mellom rådgivere og forskere, budskap, mål og målgrupper, formater og kanaler og spesielle emner. Disse kan leses hver for seg, eller kronologisk.

Audun Farbrot begrunner blant annet behovet for ei slik bok i lov om universitet og høyskoler. Dette omfatter selvsagt også sykepleierutdanningene og universitetsklinikkene. Han trekker veksler på samfunnsdebatten og bruken av forskning rettet mot allmennheten. Dialogperspektivet holdes høyt oppe. Kampen om forskningsmidler er dessuten i økende grad en kamp om formidling av egne resultater til et publikum. Og boka vil hjelpe forskere til å fokusere på målgruppen sin.

Jeg liker mange av synspunktene boka hviler på, blant annet når Farbrot påpeker at tverrfaglighet innen forskningsmiljøene krever formidling på tvers av fagfelter. Apropos tverrfaglighet. Oppvisningen i fjernsynsprogrammet Hjernevask, hvor forskere heller syntes å vise liten interesse for andres fagområder, har gitt inspirasjon til kapittelet: Unngå Harald Eia-fellen. Et konstruktivt og artig grep hvor forfatteren presenterer en 5-punkts førstehjelpsguide for forskere i møte med media: 1. Trygg faglig grunn, 2. Tenk på leseren/seeren, 3. Bruk eksempler, 4. Vær ydmyk, 5. Be om sitatsjekk.

Jeg vil til slutt innvende at forfatteren, som selv har bakgrunn som journalist, velger en defensiv strategi når han må poengtere at journalistikk er et eget fagfelt. Jeg får ikke helt tak i hvorfor han gjør det.