Skriver om livet

Per Fugelli er et overskuddsmenneske. Selv med langtkommet kreft makter han å holde døden på avstand og formidle sine tanker og refleksjoner over livet.

Journalen er en dagbok fra perioden mai 2010 til mars 2013. Vi følger Fugelli både som inneliggende pasient, som ektefelle, bestefar og foredragsholder.

Journalen handler mer om livet enn om døden, men Fugelli fortrenger ikke. På samme måte som i sin forrige bok, Døden, skal vi danse?, formidler han godt allmenne synspunkt på verdien av livet og fellesskapet med mennesker.

Jeg har sansen for Fugellis humor. Smilet og latteren gjennomsyrer også kapitlene der tristheten over sykdommens framgang omtales. Livsgleden kommer så sterkt frem. Han vet at han snart skal dø. Jeg tar til meg hvordan han gjør dødsbevissthet til livsbevissthet. Han lever intenst når han lever og representerer dermed også de mange dødssyke som paradoksalt nok har ment at den lykkeligste tiden i livet var den siste tiden de levde.

Det er lite nytt, men forutsigbarheten i teksten plager meg ikke. Bruken av litterære og filosofiske kilder gir perspektiver til livssyn og verdier. Verdifundamentet til Fugelli er solid og troverdig. Samfunnskritikken og hans negative oppfatning av markedsliberalistiske tendenser i helsevesenet er ikke alltid like saklig, men likevel viktig.

Det er prisverdig at han også nå er de svakestes talsmann, og påpeker den forakten for svakhet som stadig oftere kommer til overflaten i et samfunn som dyrker vinnere og materiell suksess. Når han framhever verdien av fellesskap, familien – flokkene vi er avhengige av – og som bærer oss oppe som mennesker, står han både på solid sosialistisk og darwinistisk grunn. Mennesket var aldri tenkt å stå alene i verden. Det er i den grad vi klarer å bygge gode globale fellesskap – den store flokken – at vi kan overleve som art.

Som vanlig skriver Per Fugelli godt. Den nære og følelsesladete teksten står i kraftig motsetning til den saklige og «kalde» medisinske journalen som avslutter boken. Som leser kommer jeg enda nærmere personen Per Fugelli enn før. Jeg er usikker på livssynet hans, men konkluderer med at han er en mann som vil menneskene vel, som har Jesus som ideal og som er et søkende menneske også på tampen av livet. Han får meg til å tenke at døden tross alt ikke er så farlig.

Dette er sannsynligvis Per Fugellis siste bok. Han avslutter med å vise til at han gir seg nå og at han begynner på en ny bok; Epikrise – fra himmelen.