Den utfordrende samhandlingen

Anmeldelse:Aksel Tjora og Line Melby presenterer refleksjoner rundt samhandlingsreformen i denne boka. Mye er sagt og ment om samhandlingsreformen siden den ble lansert av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen i Stortingsmelding nr. 47, 2008–2009. Boka svarer på noen av spørsmålene som ikke stilles i samhandlingsreformen, men som burde vært stilt. I så tilfelle kan boka være av interesse for både forskere, studenter, helsepersonell, administratorer og politikere som er opptatte av gode helsetjenester og koordinering av disse.

Stortingsmeldingen om samhandlingsreformen presenterte tre utfordringer som reformen søker å løse. For det første: Pasientenes behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok – fragmenterte tjenester. For det andre: At tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom. For det tredje: At den demografiske utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne

I midten av oktober 2010 gikk Helse- og omsorgsdepartementet et skritt videre med reformplanene. Tre dokumenter ble lagt ut til høring, nemlig forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, forslag til ny lov om folkehelsearbeid samt et grunnlag for ny nasjonal helse- og omsorgsplan.

Samhandlingsreformen har aktualisert samhandling som løsning på mange utfordringer innen helsetjenestene, både når det gjelder kvalitet, sikkerhet og effektivitet. Med dette som utgangspunkt presenterer boka en rekke analyser av organisering, koordinering, samarbeid og samhandling, i og mellom enheter i helsevesenet. Temaene spenner fra høyeste politiske nivå til de minste detaljer i helsepersonellets arbeid og viser både hvordan samarbeid og samhandling håndteres politisk, organisatorisk, profesjonelt og praktisk og hvordan konflikter oppstår i spennet mellom slike nivåer.

De fleste kritikerne av samhandlingsreformen er enige i at siden ikrafttredelsen av reformen, 1. januar 2012, har forslagene til en slik reform stort sett møtt entusiasme og tilslutning både blant politikere og fagfolk på ulike nivåer. De kritiske innvendingene har vært få, og det er overraskende.

En av kritikerne er professor Tor Inge Romøren fra senter for omsorgsforskning Øst, Høgskolen i Gjøvik. Han fremmer blant annet følgende kritiske punkter: At samhandlingsreformen har mistet pasientfokuset og at den foreslår løsninger som vil kunne kaste helse- og omsorgstjenesten ut i organisatoriske og økonomiske eksperimenter med usikre utfall.

Romøren kommenterer dessuten en mangel på analyser av utviklingen i helsevesenet etter foretaksreformen fra 2001, og hva det var ved denne reformen som gjorde at den ikke har ført til alle de forbedringer som den forespeilte. Den forrige store helsereformen ser ut til å være glemt allerede.

Er det en ting ved denne boka jeg har en innvending mot, så er det at den muligens i enda større grad kunne problematisere samhandlingsreformen som etablert norm i norsk helsevesen, og hva dette kan få av konsekvenser på lang sikt. I stedet byr de ulike kapitlene på teorier rundt ledelse som grunnlag for hvorfor endringene av ledelsesstrukturene kommer. Ledelsesteorier er i og for seg greit nok, men en ytterligere problematisering rundt selve reformen og dens virkninger savnes. De tidligere nevnte problematiseringer kan være noe for redaktørene Tjora og Melby, dersom en ny versjon av boka skal utgis.