Å finne håp i håpløshet

Anmeldelse:Du forsvinnerer en fortelling om sykdom. Det er også en historie om familie og relasjoner, men mest av alt tar Du forsvinnerfor seg betydningen av håp.

Boken omhandler en liten familie som bor i en rolig forstad i Danmark. Livene deres endrer seg voldsomt da det oppdages at Fredrik har en svulst på hjernens frontallapp. Det er nå sykdommen og ikke han selv som avgjør hans atferd. Hvor mye er det egentlig igjen av den mannen Mia forelsket seg i? Kan han fortsatt være en god far for deres sønn Niklas? Kan Fredrik sies å ha fri vilje og dermed stilles til ansvar for sine handlinger? Og hvor går egentlig grensen mellom symptomer og personlighetstrekk? Forfatteren stiller leseren mange ubehagelige og vanskelige spørsmål. Dette gir fortellingen en tydelig filosofisk og etisk dybde som kler den godt.

Du forsvinnerer en rå og ekte skildring av denne lille familienes nye hverdag. Språket er direkte, og forfatteren legger ikke noe imellom i sine beskrivelser. Leseren kommer nært inn på jeg-personens private sfære. Veldig nært. Stilbruken i boken oppleves original; mye takket være forfatterens bruk av illustrasjoner i teksten, som gir historien en ekstra dimensjon.

Forfatteren har åpenbart satt seg godt inn i den aktuelle sykdommen, noe som gjenspeiles i språket og jeg-personens måte å håndtere situasjonen på. Dette fungerer som en rød tråd gjennom historien. Til tross for at språket til tider er svært faglig preget, er det ikke til hinder for at andre enn helsefagarbeidere vil kunne få glede av denne boken. Skjønt ... glede? Dette er på ingen måte en feel good-bok. Sjelden har jeg lest en bok som har fått meg til å føle slikt sinne og tristhet.

Du forsvinnerprovoserer og engasjerer med en hårfin, elegant balanse. Den viser hvordan sykdom kan påvirke et familiesamspill, og peker på viktigheten av håp i en håpløs situasjon.