Trang norsk familiepolitikk

Anmeldelse:Linn Stalsberg kaster seg i stemmerettsåret inn i debatten om hverdagen til moderne norske småbarnsfamilier. Boka Er jeg fri nå?vier plass til utgreiing om tidsklemme og sekstimersdag, klasse og kjønn. Stalsberg er sosiolog og har bakgrunn som journalist og skribent i Klassekampen.

Hun stiller spørsmål ved om kvinner i Norge har begynt å lytte mindre til andre kvinners erfaringer og forslag til løsninger i skjæringspunktet mellom fritid og arbeid. Finner vi en nedlatende tone kvinner imellom? De som utformer dagens likestillingspolitikk vet ikke hva slags kamper de skal kjempe. Er dette et tilbakeslag for feminismen? En ny type markedsfeminisme?

Hun kommer med kjent kritikk av middelklassefeministene og deres evne til å sette dagsorden med utgangspunkt i en snever, egenopplevd, økonomisk trygg og ofte privilegert virkelighet. Ulikheten mellom klasser kan vise seg gjennom at feminisme i arbeiderklassen ikke nødvendigvis handler om å realisere seg gjennom yrket sitt. Dette er et delvis ukjent utsiktspunkt for den offentlige debatten og middelklassefeministene. For eksempel, sier hun, har kvinner i arbeiderklassen uansett etnisitet vanligvis mer til felles enn kvinner med lik etnisitet, men ulik klassetilhørighet.

Jeg vil dvele litt ved Stalsbergs sosiologiske briller, som gjør at boka løfter fram et oversett moment i mange offentlige debatter om likestilling og arbeidslinja, nemlig samfunnsklasser. Et nylig eksempel er sammenlikningen av sykepleiere og hjelpepleiere, og hvilke grupper som arbeider flest helger. Et betimelig spørsmål med Stalsbergs kunnskapsrike resonnementer friskt i minnet, kunne være: Er noen grupper mer «presset» til å jobbe mer, for å sikre egen økonomi, enn andre, og kan dette forstås i et klasseperspektiv? Ulike klasser og lag i samfunnet påvirker i høyeste grad de valg vi gjør og hvem vi blir, men dette må, ifølge Stalsberg, først og fremst forstås på systemnivå med et systemkritisk blikk. Dette hevder hun mange av dagens profilerte feminister og politikere mangler. De fokuserer utelukkende på individnivå, og vi har mistet noe av fellesskapet og solidariteten som vokste fram med kvinnebevegelsen og feministene på 70-tallet.

Stalsberg viser i boka en slags avsky mot den norske familiemodellen og likestillingspolitikken, uten at det blir avmakt. Det er en vanskelig balansegang. Boka gir dessuten økt forståelse for hvordan den kvinnelige deltidsklemma har oppstått, selv om den generelle tidsklemma er forfatterens hovedanliggende. For når kvinnene skal ut i full jobb, skal barnehagen ta seg av barna, ikke mannen!

Det store ordet i denne boka er solidaritet. Med hverandre, med verden og med miljøet. Forfatteren etterspør verdier som hun mener tidligere kjennetegnet feminister og kvinnebevegelsen, men som nå i det stille går tapt for orientering mot nyliberalisme og effektivitet i markedsøkonomisk forkledning. For, som Stalsberg spør, blir samfunnet mer effektivt om vi arbeider som om vi verken har barn eller hjem?