Nei, vi er ikke ferdige

Anmeldelse:Jeg tilhører de mange som trodde jeg hadde lagt saken mot Anders Behring Breivik bak meg. Men når jeg leser denne boken havner jeg følelsesmessig igjen i sal 250 i Oslo tinghus. Kjetil S. Østli holder meg fanget der, sammen med alle de pårørende, pressen og de skadeskutte, idealistiske ungdommene som slapp unna fantastens kuler.

Dette er en bok som treffer meg i hjertet. Østli skriver så godt. De korte og presise setningene. Det er noe Hamsunsk over det hele. Men dette er ikke fantasi. Østli skriver om planlagte drap begått av en politisk avviker. Et moderne menneske som hadde forlest seg på rasistisk og fascistisk litteratur, og som nå vil registrere et nytt fascistisk parti. Jeg gremmes når jeg leser om smilet hans. Breivik følte ingen skyld. Han hadde et kall. Han ville redde Norge. Heldigvis ble han ikke erklært sinnssyk selv om han hadde sprø tanker. Det gjør det lettere å forholde seg til det han står for.

Østli skriver om sine egne opplevelser i rettssalen og lar meg medoppleve det han hørte og så. Det er imidlertid mer enn det. Han tar meg med til Utøya, etter først å ha vært innom regjeringskvartalet, og forteller om det heltemot og offervilje som ble vist der. Jeg er der sammen med ham. På campingplassen, i kantinen, på kjærlighetsstien, i grottene, på de glatte svabergene og mellom de glisne trærne. Det er som jeg kan kjenne angsten hos dem som fikk rettet Breiviks gevær mot seg.

Østli formidler følelser, men reflekterer også over sammenhenger. Han trekker inn filosofer i sine tolkninger uten å bli påståelig. Det er hans tolkninger. De trenger ikke å være sanne, skriver han. Tenk om massemorderen kunne ha tenkt sånn. Det trenger ikke være sant det jeg tenker. Andre kan tenke annerledes. Det må alltid være rom for tvil.

Et kapittel har fått tittelen «Tvil». Tvilen på om massemorderen var gal eller ikke. «En verdig rettsstat er skjør», skriver Østli. «Den er fylt opp med selvsikre, suverene og amatører med universitetsgrad.» Det er et utsagn jeg tar med videre. Som mennesker og forståsegpåere må vi underlegge oss tvilens dogme. Følelser kan lure oss, men om vi forsøker å føle oss inn i andres følelser har vi funnet kjernen i empatiens vesen. Det har Kjetil S. Østli klart. Sjelden har jeg leste en bok så kjapt og vært så sterkt til stede i teksten. Samtidig har den gitt meg innsikt i tidens faenskap og menneskets unike evne til å gjøre godt mot andre når det kreves.