Godt om det menneskelige

Anmeldelse:Heimfaller Eirik Ingebrigtsens femte roman, og om den ikke er vakker, er den drivende god.

Vi møter hovedpersonen Johan, en eldre mann, i stor sorg. Han har mistet kona si og skal for første gang stable en jul på beina alene. Som om ikke det er nok, får den lungesyke, døende datteren Judith juleperm fra sykehjemmet og kommer hjem på «ferie», noe ingen av dem egentlig har ønsket.

Far og datter har et anstrengt forhold, det var moren Inger som var limet i familien. Johan tør imidlertid ikke si nei til det kommunale hjemmet, der de i kjent stil skal ha en juleturnus til å gå opp. Det tas ikke stilling til ledelsens verdivalg. Den jobben må leseren selv ta.

Fortellingen er kammerspillaktig og mørk, og vi følger Johans monolog med seg selv gjennom det pinefulle oppløpet til julaften.

Judith installeres i kjelleren med medbrakt hjemmerespirator. Det gamle rommet hennes har den pensjonerte skogsarbeideren innredet som arbeidsrom. Her sitter han og jobber med en argentinsk artikkel, hjulpet av googles oversettelsesprogram.

Dagene går med sine faste gjøremål, inkludert kveldskaffen hos naboen Audun. Også her ligger et bakteppe av død og dulgt skyldfølelse. Under hogst i Johans skog for 37 år siden fikk Auduns sønn en gran over seg, mens han og Judith lekte på feltet.

Gjennom et skjerpet språk vokser et liv frem av teksten. Johans liv, som nå riktignok er snudd på hodet, et langt arbeidsliv på skogen, vennskap og kjærlighet. Og hele tiden Judith med pustemasken i kjelleren.

Vår mann er usentimental, teksten nesten skittenrealistisk, iblant brutt opp av en særegen varme og bilderike skildringer. Dog er det et ubehag som vekkes i meg som leser, og det i økende grad. Det sparsommelige samværet mellom far og datter oppleves til tider uutholdelig og begrenses til Johans tilbud om mat, et tilbud som oftest blir avslått.

Men i døgnene før julekvelden dukker Inger opp som et slags drømmesyn og setter nytt mot i ham. Han inviterer til og med Audun ned på pinnekjøtt julaften, noe som vekker et blaff av forventning og glede.

Og hvor kommer så Argentina-artikkelen inn i bildet? Jo, Johan hadde hyre på en båt i sin ungdom, før lengselen etter Inger drev ham hjem igjen. Men en landlov i Buenos Aires skulle vise seg å ha fått følger i form av en datter som forsvant under juntastyret under betegnelsen «ukjent skjebne». Derav et gjennomgående politisk innslag i den traurige hverdagen, og det er ikke lystig lesning dette heller. Jeg spør meg om hvis boken hadde vært denne delen foruten, ville den stått seg da også? Ville den da vært mer ambisiøs? Eller mindre? Det er nesten som å få en tematisk overdose, eller i alle fall en stor blandingsdose.

Men så veves historiene inn i hverandre og henger slik likevel sammen. Julekvelden kommer, og vi aner hvor det bærer. Johan klarer ikke dette. Gjennom den vellykkede, men for leseren ulidelige julemiddagen, spør jeg meg om han handler etisk, om han er menneskelig. For meg er svaret, ikke uten gru, at ja, han er hjelpeløst menneskelig.

Og jeg har stiftet bekjentskap med et forfatterskap jeg gjerne vil dytte på andre.