Politisk kruttønne

Anmeldelse:Boka Nightingales arv – ny forståelseer skrevet av tidligere førstelektor Mette Karoliussen. Hun er forfatter av flere lærebøker i sykepleie. I denne boka tar hun både for seg de store diskusjonene i sykepleiefaget og helsevesenet generelt, og hun beskriver den pasientnære sykepleien, som stellet, åndelig hjelp og veiledning, visualisering og trøst. Hovedbudskapet baserer seg på arven fra Florence Nightingale, og sykepleie forstås terapeutisk. Sykepleie mobiliserer helbredelsesprosesser i pasienten selv og i relasjon til omgivelsene.

Karoliussen leverer ei politisk kruttønne med sterke meninger om uheldige reformer og endringer i alle nivåer av helsetjenesten. Fiendebildet er innlysende nok reduksjonisme, økonomismen med sine «drit-raske-grunker » (DRG), markedsorientering og organisatoriske omstillinger for å bli ledelses- og driftseffektive. Tiltakene kamufleres av ord som «sparing» med assosiasjoner til norsk dugnadsånd. Hun advarer mot systemspråk og teknologi. Framvoksende klassifikasjonssystemer og teknologi er ikke verdinøytralt. De tre utvalgte områdene som på den annen side kan «redde» sykepleien er ifølge henne humanøkologi, psykonevroimmunologi og kommunikologi.

Boka peker på hvordan helsevesenet utvikler seg i en retning som er uforenlig med sykepleiens verdigrunnlag, og den er et innspill i debatten om sykepleierens yrkesidentitet. Reduksjonisme og holisme kan ikke, ifølge Karoliussen, arbeide side om side. Det jeg tror mange sykepleiere opplever som utmattende endringer, omorganiseringer og byråkratisering beskriver hun godt. Den kan gi impulser til veivalg.

Der Nightingale uttalte at sykepleieren «må føle kall for sitt yrke», fordrer Karoliussen at en dyktig sykepleier skal være kunnskapsrik ikke utlært, egosterk ikke egosentrisk, selvbevisst ikke selvgod, selvstyrt ikke egenrådig, handlekraftig ikke overstyrende. Oppsummert skal hun være lydig og dydig. Vi disiplinerer oss selv i sykepleierprofesjonen.

Jeg tenker etter å ha lest boka at dannelse med utgangspunkt i arven fra Nightingale, paradoksalt nok blir en avlæring av behov og uttrykk i sykepleierens egen kropp. Er den vel(ut)dannete sykepleieren aldri sur, lei eller sliten? Siden Karoliussen trekker veksler på fenomenologiske perspektiver i boka, sitter jeg igjen med et presserende spørsmål til teksten: Hvilke vilkår finnes for en fenomenologisk kroppsforståelse, og ambivalens, i Nightingales tenkning om sykepleieren?

Jeg kan ikke legge skjul på at boka til tider provoserer meg. Det kunne vært fint med belegg for utsagn som: «I alle kulturer er hjertet metafor og symbol på samvittighet, kjærlighet og andre følelser» (side 153). Fordi Karoliussen ikke utdyper og nyanserer, gir hun et inntrykk av at kjønn kan forklares med utgangspunkt i hjernestruktur: «Det er også store forskjeller mellom kvinner og menns hjerner. Både når det gjelder anatomi, kjemi og molekylærbiologi er det påviselige forskjeller mellom kjønnene. Det er bare en faktor i hjernestrukturen, men har klare konsekvenser for subjektiv opplevelse» (side 93). Hvor blir det av menneskets «verden av ideer, av språk, kultur og historie», som Merleau-Ponty beskriver, og som Karoliussen viser til på side 89?

Dette er ei viktig bok, men som med referanser til for eksempel «en engels hjerte» (side 152) i for stor grad reproduserer «sannheter» om sykepleierens personlighet.