Litterær sykdom

Anmeldelse:Livet er et sårbart prosjekt. Sykdom og død er en del av vår felles livshistorie. Skriket vi møter livet med i fødselsøyeblikket bærer i seg både smerte og starten på det som også skal bli vår bane. Det er tilfeldig hvordan livet vårt blir. Det handler om flaks og skjebne. Døden er viss, selv om timen er uviss, heter et gammelt ordtak.

 Før eller siden blir vi alle rammet av sykdom. Opplevelsen av sykdom er individuell. Hvert sykt menneske har sin egen fortelling om det å være syk. Om vi legger et evolusjonsbiologisk perspektiv på livet, vil sykdom og død inngå som en nødvendig del av livsprosessen. Uten død, intet liv. Sykdom og liv er innvevd i hverandre. Samtidig som vi alle innerst inne er klar over dette, har mennesket brukt enorme ressurser på å bekjempe sykdom og forlenge livet. Det er derfor naturlig at sykdom har vært et yndet tema i verdenslitteraturen. I denne boken kommer dette sjeldent godt til syne. Her fører forfatterne leseren inn i et univers av elendighet og pine. Det er nok sykdom til alle. Det begynner med pest og ender med selvmord.

De enorme utfordringene som møtte middelaldermennesket da svartedauden rammet Europa på 1400-tallet preget hele samfunnet. Her i Norge døde to tredeler av befolkningen. Selv de mest grisgrendte delene av landet ble rammet. Døden tok ikke sosiale hensyn. Både fattige og rike ble slått til jorden av døden selv – i folkelitteraturen framstilt som «mannen med ljåen». Barmhjertighet ble ikke belønnet. De som hjalp de syke ble selv smittet og brakte smitten med seg videre til andre. De ble soldater i pestens hær. Utryddelsen av så store deler av vår egen og Europas befolkning la landområder øde og bygninger tomme. Der hvor folk tidligere hadde levd og lekt, var det nå øde gårder og hus. Det ga igjen grunnlag for ny vekst og muligheter, men pesten levde videre i fortellinger og historier.

I boken presenteres vi for et bredt utvalg av litteratur der pest og pandemier har en sentral plass. Forfatterne har gått grundig til verks og får med seg en enorm bredde av elendighet slik den er framstilt i narrativ form. Det gjelder også nyere pandemier og massesykdommer som influensa, spedalskhet, tuberkulose, kreft og aids.

Den elendighet som bæres videre gjennom litterære tekster påvirker leseren mer enn de nøkterne medisinske og kliniske beskrivelser. De gode fortellingene rører oss, fordi vi kan gjenkjenne noe i oss selv i dem. Sånn sett formidler de litterære tekstene en dybde i den felles menneskelige erfaringen som lærebøkene ikke så lett får med seg. Denne boken går imidlertid ut over den reine skjønnlitteratur. Her formidles også filosofiske og samfunnsmessige forståelser om helse og sykdom.

Tiltroen til vitenskapen er stor i vår kultur. De enorme forskningsmessige framskrittene som er gjort i vår egen levetid, har endret våre forventninger til hva helsevesenet kan utrette. Samtidig har vi sjelden vært så opptatt av helse som i dag. Opptattheten av helse og sykdom har nesten selv fått et epidemisk preg. På tabloidavisenes forsider topper overskrifter om alle de farer som truer oss. Vi dyrker vinnerne og fører videre et system som forakter svakhet. Ungdom sliter – depresjon og selvmord rammer mange. For mange er ungdomsårene blitt en kanossagang mellom altfor store forventninger og manglende sosial tilhørighet. Det blir det lett sykdom av.

I boken er selvmord, depresjon, anoreksi og hysteri psykiatriske tema som blir grundig behandlet. Det er jo også nettopp i denne kategorien mange av våre beste forfattere har befunnet seg. Hamsun sultet seg gjennom Kristianias gater før han via opphold i Amerika kom tilbake til gamlelandet og mange år senere fikk diagnosen «manglende svekkete sjelsevner». En diagnose han kjempet imot. Han gikk til angrep på psykiatrien og datidens ledende norske psykiater Gabriel Langfeldt. Amalie Skram brukte mye av sin skrivetid på å fortelle om opphold på sinnssykehus, Henrik Ibsen drakk seg nesten fordervet, Tor Ulven tok sitt eget liv osv. osv. Det gjelder ikke kun de norske forfatterne. Boken er globalt orientert, men med vekt på Vesten. Det gjelder også kapitlene om hjertelidelser og epilepsi. Det siste gjelder blant annet flere av Fjodor M. Dostojevskij sine bøker.

Med fare for å bli misforstått, må jeg innrømme at jeg har gledet meg over å lese denne boken. Den har inspirert til videre lesning og, tror jeg, gjort meg til en bedre leser og kjenner både av historie, sykdom og vår felles skjebne i det å vite at vi alle, en eller annen gang, vil rammes av sykdom og død. Sånn er det bare.