Om deltid og samfunnsansvar
Bokfakta
Anmeldelse:Olaug Nilssen har skrevet en lettlest, underholdende og ettertenksom bok om hverdagen til småbarnsfamilier. Hun presenterer tretten intervjuer, elleve med småbarnsmødre og en hjemmepappa. I tillegg intervjuer hun sin egen families guvernante, eller «slaven» som hun selv kaller seg.
En av de såkalte ærlige historiene handler om sykepleier An-Magritt Lindtner som har tre barn. Hun jobbet deltid som sykepleier i småbarnsfasen med to av barna som nå er store. Nå arbeider hun deltid i Kreftforeningen. «Dessutan har eg alltid likt å jobbe minst muleg, ler An-Magritt.»
Helsevesenet som arbeidsgiver for småbarnsforeldre beskrives gjennom sykepleier An-Magritt, den tolvtimersvakterarbeidende hjelpepleieren Ellen Lundal Fjæra og lege Kristine Stangenes, som har au-pair.
Utvalget av historier er bredt og variert. Det som er felles er småbarnsfasen og tidsklemma. Boka gir et innblikk i dilemmaer og verdier både på hjemmebane og i jobbsammenheng: Hvordan pensjonspoeng og økonomisk risiko blir noe en er villig til å forsake for hjemmelivet med barna, eller rett og slett ikke gir nevneverdig oppmerksomhet. Deltid som motkultur blir også et viktig valg for noen av stemmene i boka, og det skisseres et skille mellom mer frie og fleksible jobber, som forfatteryrket, og yrker uten særlig fleksibilitet, som den fulltidsarbeidende legen. Doktor Stangenes er også den jeg oppfatter uttrykker mest usikkerhet om hun velger rett. Måten dette framheves på synliggjør forfatterens egen stemme, som slett ikke er nøytral. Det skal den heller ikke være.
Det blir ekstra interessant når Nilssen trekker fram en musikerfamilies utfordringer. Dette er ikke A4-liv slik vi ser det for oss med permisjonsordninger, stønader og åpningstider i barnehage. Forfatteren trekker også veksler på kjente forskningsstudier som «Kitchen-Table Society» av Marianne Gullestad og betraktninger fra kulturforsker Hilde Danielsen.
Det mest imponerende med boka er hvordan Nilssen fletter historiene sammen med personlige dagboknotater og Facebook-statuser. Det er også interessant hvordan vi følger forfatterens egen prosess fra Kulturministerens oppfordring om at «kvinner skal seie ja!», til hun trekker seg fra vervet i Norsk kulturråd. Dette viser noen av de større linjene i det små. Debatten om deltid trenger stemmene som kommer til orde i denne boka.
