fbpx Bok som gir håp Hopp til hovedinnhold

Bok som gir håp

Bokfakta

Boktittel: Et godt liv
Forfatter: Ann Heberlein
Forlag: Cappelen Damm, 2012
Sidetall:
ISBN: 978-82-02-35621-7

An­mel­del­se:Ann Heberlein har dok­tor­grad i teo­lo­gi med etikk som felt. Hun har en bi­po­lar li­del­se, og i Sve­ri­ge fikk hun sitt sto­re gjen­nom­brudd med den selv­bio­gra­fis­ke bo­ken Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Et godt liv er en for­len­gel­se av den­ne.

Nå er Heberlein frisk, men til tross for den til­for­la­te­li­ge tit­te­len er det­te ikke bare lys­tig les­ning. Den for­ri­ge bo­ken gjor­de ikke tilfriskningsprosessen enk­le­re, sna­re­re tvert imot. I TV-pro­gram­mer og in­ter­vju­er opp­lev­de hun at pub­li­kum for­ven­tet å møte en syk, ja, et mis­fos­ter. For å bli frisk måt­te hun slut­te å opp­tre i det hun kal­ler frakshow. Hun måt­te slå fast at hun ikke var noen sir­kus­ar­tist el­ler van­skap­ning.

Heberlein kom­mer meg litt i for­kjø­pet ved å hev­de at ”man kan ikke an­mel­de li­vet til noen.” Nei. Men selv­bio­gra­fis­ke bø­ker av for­fat­te­re som har al­vor­li­ge psy­kis­ke li­del­ser er en egen sjanger. Det er ab­so­lutt mu­lig å for­hol­de seg til, å om­ta­le stof­fet og å kjen­ne hva det gjør med meg, både men­nes­ke­lig og fag­lig. Vi blir også min­net om hvor ri­si­ko­fylt det er å leg­ge sin his­to­rie i hen­de­ne på en for­leg­ger som skal tje­ne pen­ger når man selv er i en sår­bar si­tua­sjon.

Le­se­ren får føl­ge pro­ses­sen det har vært å kom­me fram til et liv som kan le­ves, og re­flek­sjo­ne­ne rundt spørs­må­let om hva som er det gode, even­tu­elt fris­ke liv. Teks­te­ne er iblant kor­te og es­say­lik­nen­de.

Bo­ken er fi­lo­so­fe­ren­de, med en til ti­der in­tel­lek­tu­ell vink­ling. Den om­hand­ler om­strid­te fi­lo­so­fis­ke be­gre­per som kjær­lig­het, sann­het, ond­skap og god­het med re­fe­ran­ser til man­ge sto­re klas­si­ke­re.

Teks­ten er til ti­der gan­ske in­tro­vert, men om­trent halv­veis i bo­ken åp­ner Heberlein opp, og blir mer selv­ut­le­ve­ren­de. For øv­rig en be­teg­nel­se hun ikke set­ter pris på. Hun er i det hele tatt litt streng mot både seg selv og le­se­ren. Psy­ko­far­ma­ka har hun hatt stor nyt­te av, både un­der og i et­ter­kant av syk­doms­for­lø­pet. Selv slår hun la­ko­nisk fast at hun ble frisk for­di in­gen had­de noe å tje­ne på at hun var syk.

Jeg fø­ler stor let­tel­se over at Heberlein i dag le­ver godt med mann og tre (sto­re) barn. Nå tør jeg å lese ”selvmordsboken” hen­nes også.

«Det er først når man har til­gitt seg selv og sin ufull­kom­men­het og god­tatt sine mang­ler, at man er fri, fri til å leve. Men er­kjen­nel­ses­pro­ses­sen er smer­te­full. Det er van­ske­lig å ven­ne seg til å bli frisk, for det in­ne­bæ­rer også at man for­står, vir­ke­lig for­står, hvor syk man har vært», av­slut­ter hun. Det er en le­se­ver­dig bok av høy kva­li­tet jeg nå leg­ger til side.

Annonse
Annonse