Bør leses

ANMELDELSE:Spørsmål om dannelse har vært sentrale i samfunnsdebatten de siste årene. Det gjelder både i forhold til høyere utdannelse og i grunnskolen, men også som en del av en allmenn usikkerhet om samfunnsutviklingen.

Pedagogen Per Bjørn Foros og filosofen Arne Johan Vetlesen føyer seg med denne boken godt inn i en viktig og pågående debatt om hvilke verdier som skal framheves i skole og samfunn. De tilhører begge den «bekymrede middelklassen ».

Begge er bekymret over tidens utviklingstrekk. De formidler godt uroen de føler, både for verdiene som formidles i samfunnet og for rollen voksne har i oppdragelsen. Sentralt står voksnes og samfunnets ansvar overfor den unge generasjon og vår felles framtid.

Vårt forhold til naturen er sentralt i boken. Forfatterne er sterkt kritisk til samfunnsutviklingen. De har på alle måter tatt inn over seg trusselbildene knyttet til vår moderne måte å leve på, og klimatrusselen som henger over oss som et kollektivt onde.

De peker på en unnfallenhet fra de voksne når det gjelder å formidle verdier. På denne måten står de sammen med konservative kritikere som i både skole- og samfunnsdebatt gjennom mange år har klaget over at verdi- og kunnskapsformidlingen har sviktet i samfunnet. I likhet med disse legger forfatterne noe av skylden på den radikale pedagogikken og oppdragelsen som dominerte i 1970-årene. Friheten og elevenes rett til selv å velge hva de ville vite og ha kunnskap om, var en frukt av 1968-generasjonens opprør mot en konservativ pedagogikk. Opprøret bar i seg blomsterbarnas tro på frihet og det gode i alle mennesker og en romantisk «tilbake til naturen»-holdning med røtter i fransk opplysningstidsfilosofi. Det som var et nødvendig opprør mot en lydighetstradisjon som man hadde sett destruktive utslag av i Nazi-Tyskland, ble ifølge forfatterne et unyansert opprør mot all autoritet.

 Jeg kjenner meg godt igjen i denne kritikken, og støtter forfatternes analyse. I likhet med mange opprør gjennom historien, førte frihetskampen til en ny ufrihet. Denne ufriheten rammet kanskje særlig alle de barn og unge som i frihetssamfunnet ikke maktet å velge. De ble vandrende rundt i et utydelig pedagogisk landskap, både fysisk og kunnskapsmessig, der få eller ingen rettesnorer var å finne. De måtte varde veien selv i et fysisk skolelandskap som var åpent. Her var det de kunnskapssøkende barna med middelklassebakgrunn og fulle bokhyller hjemme, som kjente kodeksene for å finne de rette bøkene. Taperne ble arbeiderklassens barn, som ble fremmede i middelklassens boklige verden.

Den verdimessige kritikken som gjennomsyrer boken er dyptpløyende og rammer bredt politisk. Her kritiseres den økende individualismen, konsumsamfunnet og nyliberalismen ut fra en tro på at det er det grunnleggende fellesskap mellom mennesker som bærer oppe grunnleggende verdier. De salongradikale opprørerne som bidro så sterkt til norm- og verdioppløsningen kommer imidlertid også dårlig ut.

Kultur handler om å skape, men også om å bevare. Dette konservative standpunktet passer godt på boken, men den henter inspirasjonen først og fremst fra radikale samfunnskritikere. Sentralt står her Zigmunt Bauman, som særlig Arne Johan Vetlesen henviser til.

De to forfatterne har hatt hovedansvaret for hver sine kapitler. De klarer likevel godt å skape en helhet. Vetlesen tar i hovedsak for seg ideologi og filosofi, Foros pedagogikk. Her er tips og ideer til skolefolk, der målet er en dannelsesprosess som kan gi barn og unge klokskap til å møte en verden der skallet av humanisme er tynt og utfordringene mange. Klokskap er viktig og et grunnlag for å skape nødvendig motstand, slik at det kan skapes et fundament for en bedre verden for alle.

Forfatternes budskap er tydelig og preget av et sterkt engasjement. Boken står for en provoserende pessimisme. Den er grundig og viktig og bør leses av alle som på en eller annen måte forholder seg til barn. Det gjør vi jo alle. Det handler om vår framtid.