Viktige tanker fra Kari Martinsen

Anmeldelse:Med eksempler fra sykepleiernes praksis viser Kari Martinsen i denne boken hvordan Løgstrups tenkning kan inspirere til og omsettes i en «anvendt etikk». Samtidig viser hun med eksemplene hun bruker at nettopp sykepleiepraksis kan opplyse den etisk-filosofiske tenkning.

Martinsen tar opp temaer som sansning. For eksempel beskriver hun at mennesket ofte tar pusten for gitt. Når sykepleieren er med den akutt syke pasienten, og er oppmerksomt til stede og passer på at pasienten ikke stresses mer enn nødvendig, og dermed finner tilbake til en god rytme å puste i, da spiller sansningen en sentral rolle. Da må man med sitt faglige skjønn finne ut hvordan man kan støtte akkurat denne pasienten.

Martinsen fortsetter i noe av det samme spor som i boka Omsorg, medisin og sykepleiefra 2003. Men i denne boka tar hun en annen vending, og tar leseren med i sine tankerekker om et tema som skammen. Dog er skam som begrep i seg selv noe misvisende, fordi det Martinsen problematiserer her er følelsen av en slags skam som oppstår i den enkelte sykepleierens møte med den komplekse pasientsituasjon. I dette møtet dreier det i dagens helsevesen seg om knapphet på tid. Men i stedet for at den enkelte sykepleier utnytter den iboende mulighet til å rette oppmerksomhet på nettopp mangel på tid, blir resultatet ofte at den enkelte ikke føler seg god nok, at man ikke strekker til – med Martinsens ord: «kjenner på en viss form for skam». Følelsen av utilstrekkelighet.

Tom A. Kjær, den danske teologen, har etter invitasjon fra Kari Martinsen skrevet avslutningskapitlet i boka. Kjær skriver varmt om omsorgen og har lang erfaring, blant annet 16 år som sykehusprest i nært samarbeid med sykepleiere. Kjær skriver også om sansningen, som gir seg til kjenne ved at sykepleieren også i akutte og livreddende handlinger med sin varhet «gør den (lidelsen), mer utholdelig».

Michel Foucault er en annen filosof som Martinsen tidligere har samarbeidet med om sine bøker. I den tidligere nevnte Omsorg, medisin og sykepleiekommer hun blant annet inn på hvordan fenomenologer kan bli mer skarpe i sine spørsmål og mer samfunnskritiske. Både Foucault, Løgstrup og Heidegger kan hver på sin måte kaste lys over forholdet mellom subjektet, de samfunnsmessige betingelsene (hvilke ressurser er tilgjengelige?) og det ontologiske nivået (livsbærende og grunnleggende).

Martinsen fører sin penn i kjent filosofisk stil. Som sykepleieteoretiker har hun avgjort spilt en sentral rolle, i Norden og Danmark framfor alt, men blir også lagt merke til i andre land. Som filosof fungerer Martinsen godt. Hun er kritisk til de bestående «sannheter», for eksempel i den kliniske hverdag. Som i et av kapitlene i denne boka, der dette med tempo og tid debatteres og tas opp som et reelt problem for den enkelte yrkesutøver. Hun er spesielt dreiet mot den fenomenologiske og hermeneutiske tradisjon innen filosofien, og er opptatt av den unike pasientens ve og vel. Hun har en evne til å filosofere over det som er særegent akkurat for den enkelte pasient hun beskriver.

For å være litt kritisk mot Martinsen, vil jeg anføre at hun for mange klinikere kan være noe vanskelig å få tak på. Språket er til tider noe tungt og drømmende i formen. Samtidig savner jeg noe som kunne fungere som en enda klarere oppfordring til sykepleiere i klinikken som strever med både utilstrekkelige budsjetter, selvtillit eller hva det skulle være. Kari Martinsen har mange tanker, men de er filosofiske og er ikke alltid lette å omsette til et slags praktisk råd om hva man kan gjøre dersom situasjonen i den kliniske hverdagen er som den er.

Likevel er hennes tanker og innspill om forholdene i helsevesenet viktige, for man kan bli flinkere til å reflektere mer over den faktiske virkeligheten i helsevesenet.