Sykepleierne inn i det moderne samfunnet

ANMELDELSE: Den rutinerte historikeren, professor Ole Georg Moseng har skrevet første bind av Norsk Sykepleieforbunds historie. Resultatet er en meget omfattende, rikt illustrert og veldokumentert beskrivelse av både fag og forbund. Det er en drøfting av sykepleiere, sykepleiefag og sykepleieorganisering fram til rundt 1960, da på mange måter en ny tid begynner. Da er sykepleieryrket blitt etablert, rammene er definert og nye oppgaver forestår for dem som skal utvikle fagfeltet videre.

     Moseng har ikke hatt noen lett oppgave. I de drøyt hundre år han dekker, fra de første fagutdannede sykepleierne kom inn i norsk helsevesen ved midten av 1800-tallet og fram til nye sykepleiere med offentlig autorisasjon forlot sykepleieskolene og tok fatt på sitt yrkesliv i et nytt og moderne samfunn på 1960-tallet, hadde det skjedd enorme forandringer på nesten alle felter. Et viktig eksempel på utviklingen er at mens både jordmoryrket og legeyrket var nokså klart definerte gjennom hele 1800-tallet, var dette slett ikke tilfelle for sykepleiernes vedkommende. En ny yrkesgruppe for kvinner vokste fram, men hva var drivkreftene?

     Mosengs bok er forbilledlig i hvordan den beskriver de mange prosessene som pågikk mer eller mindre samtidig. Medisinen som fag, helsevesenet som arbeidsfelt og generelle krav til kvalifisert hjelp til arbeidet med å håndtere helseforholdene i en stadig økende befolkning, stilte krav. Men hvordan skulle en sykepleier være?

     Sykepleiens historie kan skrives på ulike måter. Man kan ta utgangspunkt i Florence Nightingale, "the lady with the lamp", ånden fra Krim, sykepleierkallet og den selvutslettende oppofrelse for andre. Men det er for enkelt.

     Man kan ha et demografisk blikk på siste del av 1800-tallet og drøfte hvordan det ble behov for nye typer arbeidsplasser i et stadig mer komplisert samfunn. I et klasseperspektiv var det nå middelklassens døtre som fulgte etter den lavere stand inn i arbeidslivet, og det oppsto yrker som passet for dem.

     Det er også rimelig å se sykepleiens utvikling med feministiske øyne. Verden var mannsdominert. Utviklingen av sykepleiefaget hadde dyp forankring i tradisjonelt kvinnesyn og satte tradisjonelle, kvinnelige verdier høyt, men utfordret likevel det etablerte syn på kvinnens rolle. Sykepleiens historie er derfor også en del av kvinnesakens historie.

      Arbeid for å ivareta åndelige verdier i en verden truet av sekularisering kunne også skje gjennom sykepleie. Fra 1868 kom utdanningen av diakonisser i gang i Norge. Diakonissene fikk etter hvert en bred plass i utviklingen av sykepleiefaget. Men deres anliggende var ikke entydig. Sykepleien var et redskap for deres innsats for sjelens frelse. Professor Julius Nicolaysen uttalte seg da også kritisk til religiøs propaganda i Rikshospitalets sykestuer. Flere fortellinger om sykepleiens historie kan således leve parallelt.

     Moseng påpeker de mange aspektene og vinklingene og gir gode eksempler til belysning av dem. Han har gjort et omfattende kildearbeid. Leseren forstår at Moseng ofte ikke har gitt seg før han var kommet helt til bunns i sin graving i tilgjengelig materiale.  For eksempel har han sett på hvem som søkte, fikk og ikke fikk stillingene som sykepleiere på Rikshospitalet rundt 1860. Disse dokumentene viser hvor uklare oppfatningene om sykepleie lenge var blant alle impliserte. Damer som var rekruttert til sykepleien hadde vært sendt til pastor Fliedner i Kaiserswerth for utdanning på det offentliges bekostning. Pastor Fliedners glorie blekner imidlertid noe når vi hører om de høye skolepengene. Sluttet etter forholdsvis kort tid gjorde de også, de nye sykepleierne. Man kan nesten forstå professor Christen Heiberg da han i 1869 mente at kanskje var man like tjent med å la hospitalets bademester Olsen overta for oversykepleiersken.

      Klassepreget i deler av sykepleierutdanningen merker vi tydelig i frk. Bornemanns hjem der hun utdannet Røde Kors-søstre. Moseng gjengir nesten ondskapsfullt et fotografi fra frk. Bornemanns høyborgerlige interiør. 

      Utviklingen fram mot da 44 sykepleiersker samlet seg og dannet Norges Sykepleierskeforbund i 1912, var altså variert, ikke minst fordi de som arbeidet med oppbygging av sykepleie ikke hadde felles mål. Det var heller ikke felles behov. Legenes underforståtte og vedvarende ønske om å etablere en gruppe som skulle være deres assistenter, er legitimt. Det kolliderte med dem som så for seg en yrkesgruppe med egen selvstendighet. Men i et hierarkisk oppbygd samfunn var ikke innplassering på et av trinnene nødvendigvis å anse som undertrykkende.

       Historien er også preget av sterke personligheter: Eksempler: Pastor Julius Bruun som voktet diakonisseutdanningen, kvinnesakskvinnen Fredrikke Qvam som bygde opp Norske Kvinners Sanitetsforening og snudde på hælen fra sanitet i krig til tuberkulose og sykepleie da den forventede krigen med Sverige i 1890-årene uteble. Og det er mange flere.

      Men en av de sterkeste personene fant vi nettopp i 1912 – Bergljot Larsson. Med kløktig strategi og årvåken taktikk klarte hun å rydde plass for en sykepleierforening som kom til å definere både yrket og faget i Norge. Alle uklarhetene gjorde at både andre synspunkter og andre sammenslutninger kunne true det hegemoniet hun strebet mot gjennom sitt prosjekt. Arbeidet kostet konflikter både utad og innad. Sykepleien ble imidlertid etter hvert hennes rike som hun hersket over. Det hele stivnet riktignok på slutten. Motsetningene ble for mange. Bergljot Larsson skjønte hvor det bar. Hun trakk seg til slutt som leder i 1947, men forble som grå eminense i tiden som fulgte. Moseng beskriver de indre og ytre konfliktene gjennom første halvdel av 1900-tallet meget godt.

      Moseng vier stor plass til sykepleie i distriktene – sykepleieforeninger, distriktssykepleie og mye annet. Dette er interessant. Fotfolkets slitsomme og mangslungne virke kommer ofte i skyggen når historien blir skrevet om sykehussøstre i nystrøkne uniformer.

     Sykepleieforbundet under Den annen verdenskrig er bredt dekket. Typologisk skiller sannsynligvis ikke det som beskrives her seg så mye fra hva andre organisasjoner og yrkesgrupper opplevde i de vanskelige årene. Men med sin etikk var forholdene litt spesielle for sykepleierne. Hva skulle man gjøre, og hva skulle man ikke gjøre når verdier og normer var kryssende? Saken med Røde Kors’ negative holdninger etter krigen overfor frontsøstrene som hadde pleiet fiendens soldater, er drøftet.

     Profesjonssosiologi er et forholdsvis nytt fagområde. I Norge skjedde det ikke så mye på området før i 1960-årene. Nå vet vi hva som karakteriserer en profesjon, hva som bør gjøres for å bygge opp en profesjon og hva som skal til for å vokte den. Vi vet også at oppbygging og vedlikehold av en profesjon ofte kan ha uskjønne trekk. Man rydder seg plass ved å sparke nedover, oppover og til siden. For sykepleierne er 1800-tallets demonisering av gangkonene er et eksempel på det. Neppe absolutt alle blant dem var liderlige og vulgære. Vi må anta det også der fantes kvinner som utførte et ærlig arbeid på tidens premisser.

      Pionerene innen profesjonsbygging hadde neppe systematiske sosiologiske kunnskaper i bakhodet, men de handlet i tråd med prinsippene likevel. Eksempel: Bergljot Larsson valgte utdanning som en kjernesak. Ingen kan være motstander av at sykepleiere skal ha god utdanning, altså var dette et godt argument i de fleste forbindelser. Men hun brukte utdanningsargumentet også til inklusjon og eksklusjon i sin egen yrkesgruppe – ofte ganske brutalt i en tid da utdanning var et knapphetsgode og de praktiske behov i samfunnet var store.

     I dag vet vi fra sosiologien at et hovedpoeng for å bygge og vedlikeholde en profesjon er at profesjonen selv utvikler og forvalter sitt eget kunnskapsgrunnlag, dvs. driver egen forskning for eget fag. Sykepleievitenskap er kommet inn senere enn i sykepleiernes pionertid, da man i hovedsak støttet seg på legenes fagkunnskaper, og det kunne også andre gjøre. Men oppbyggingen av sykepleievitenskap hører til neste avsnitt i historien om sykepleierstanden. 

     Moseng skriver meget godt. Dette er godt historisk fagarbeid og det er god litteratur. Moseng har en teknikk der han lar enkeltpersoner tre fram fra kildene. Det gjør fremstillingen menneskelig og nær.

     Bildematerialet er velvalgt og godt gjengitt. Norsk Sykepleierforbund gratuleres herved med en fin jubileumsbok.