Når spørsmålet er viktigere enn svaret

Anmeldelse:Filosofen Richard David Precht har lenge toppet bestselgerlistene i Tyskland med denne boken. I likhet med norske Jostein Gaarder, som med Sofies Verden fikk unge til bli opptatt av filosofiens historie, har Precht blitt en filosof som blir lest av et bredt publikum. Han oppfordrer leseren til å reflektere over noen av de spørsmålene som gjennom historien har utfordret menneskene.

Boken er delt inn i tre deler: Hva kan jeg vite? Hva skal jeg gjøre? Og hva kan jeg håpe? Det handler altså om kunnskap, etikk og synet på framtiden, livet og døden.

Det er en filosofisk reise Precht tar oss med på. Hvert kapitel knyttes til en by. Denne originale måten å strukturere boken på starter på den greske øya Naxos. Det var her den unge Precht første gang fikk vekket interessen for filosofi. Som så mange andre unge undret han seg over livet og sammenhengene mennesket står i.

Richard David Precht ønsker å vekke leserens evne til å tenke og reflektere over de mange motsetningene og utfordringene vi møter i livet. Spørsmålene han reiser i kapitteloverskriftene har han hentet fra Immanuel Kant. Kant hadde også et annet spørsmål: Hva er et menneske? Det ligger implisitt i de tre første spørsmålene og behandles derfor ikke selvstendig.

Precht trekker inn både naturvitenskap og filosofi i boken. Han presenterer gode eksempler som han problematiserer ut fra sitt filosofiske ståsted. Han viser innledningsvis til at han har konvertert fra protestantisme til katolisisme. Dette kommer imidlertid sjelden fram i teksten. Analysene og diskusjonen er saklige og ikke minst aktuelle.

De kunnskapsteoretiske problemstillingene som presenteres i den første delen, bærer jeg med meg som et viktig bakteppe når jeg leser resten av boken. Precht trekker inn viktige erfaringer og resultater fra forskning. Det er ikke lenger filosofien, men naturvitenskapen og hjerneforskningen som forklarer fundamentet for vår erkjennelse og mulighetene til å skaffe oss kunnskap om oss selv og verden, mener han. Filosofien blir her først og fremst en rådgiver slik at forskningen kan forstå seg selv bedre både når det gjelder muligheter og begrensninger.

Alle bokens deler har fokus på etikk, men det er særlig i den andre delen at etiske dilemma konsentreres. Her er blant annet abort, genteknologi, reproduksjonsmedisin og dødshjelp tema som diskuteres godt og med gode eksempler. Jeg har også stor glede av å lese om den kunnskap vi i dag har om menneskets evne til å føle empati og altruisme på et biologisk grunnlag. Som dyreart er vi ikke så verst når alt kommer til alt. Det er håp i vår biologi.

Mange av de utfordringene menneskeheten står overfor, har i dag bakgrunn i de enorme framskrittene vitenskapen har gjort. Men hva som er rett og galt, er ikke gitt eller noe man kan forske seg fram til. Her er det vår evne til å reflektere og føle som kan peke ut hva som er verdig og uverdig i forhold til de verdier vi mener at samfunnet skal bygge på. Å stille de kritiske spørsmålene er en evne vi aldri må miste. Precht formulerer det så fint når han skriver at «Å lære uten å føle nytelse gjør en forgremmet, å nyte uten å lære gjør en sløv.»

Gjennom denne boken har den unge tyske filosofen gitt et viktig bidrag til å vekke til live en kritisk bevissthet om mange av de store utfordringene vi i dag står overfor. Det gjelder ikke minst i Tyskland, der både historie og nåtid bærer i seg elementer som vi håper vi slipper å se mer av. For å motarbeide politisk ekstremisme både fra høyre og venstre, og å løse den systemkrisen som Europa og verden står overfor, trengs det kunnskap ut over den reine naturvitenskap. En slik kunnskap mener jeg Precht gjennom den suksessen boken har hatt, har bidratt til.

Jeg håper boken blir lest og diskutert av mange. Dilemma og eksemplene som tas opp er aktuelle for sykepleiere. Boken er godt skrevet. Den krever ingen kunnskap om filosofi og bærer i seg en sterk appell til leseren om selv å svare på spørsmålene den reiser. Den bærer i seg en etisk appell til vår tid. En slik type bok blir jeg sjelden grepet av, men dette var en rein «pageturner» – altså en bok det var vanskelig å legge fra seg.