fbpx Det skolemedisinen utelater Hopp til hovedinnhold

Det skolemedisinen utelater

Bokfakta

Boktittel: Kroppens skjulte intelligens
Forfatter: Åse Dragland
Forlag: Flux Forlag, 2011
Sidetall:
ISBN: 9788292773444

Anmeldelse:

Anmeldelse:Sitatet av Hippokrates: «Det er viktigere å kjenne hva slags person som har en sykdom, enn å kjenne hvilken sykdom en person har», sier mye om hva denne boken handler om. Forfatter Åse Dragland tar et oppgjør med biomedisinens ensidige vektlegging av naturvitenskap. Små glimt av medisinens historie viser oss hvorfor det har blitt slik.

Gjennom en rekke seriøse forskere viser Dragland hvordan gode tanker styrer vår helse i positiv retning, hvordan det motsatte fremmer og forsterker sykdom og at stress og misnøye utmatter oss. Optimister lever 19 prosent lengre. Immunforsvaret vårt er nær knyttet til ytre hendelser og påkjenninger. Hun er også på linje med stadig flere som toner ned betydningen negative mønstre eller opplevelser fra fortiden har på sykdom.

Nyere forskning om cellenes fysiologi og den betydningen signalstoffene har, er uhyre interessant. Det samme gjelder placebo. 82 prosent av effekten av lykkepillen skal skrive seg fra denne effekten. Men skolemedisinen avviser alternativ behandling med at det bare er placebo. Placebo er blitt et sekkebegrep på fenomener som legene ikke finner noen rasjonelle forklaringer på.

Det Dragland skriver om låste tankemønstre vil nok mange kjenne seg Det skolemedisinen utelater igjen i. Likedan at det er vanskelig å endre på oppfatninger om egne evner, andre mennesker og verdensbildet. Hun skriver at altfor mange medisinere har en virkelighetsoppfatning som bidrar til status quo.

Denne boken formidler at ingen endringer til det bedre er umulig. Meditasjon, oppmerksomhetstrening, kognitiv terapi, nevrolingvistisk programmering (NLP), og den omstridte Lightning Prosess- modellen, kan bidra til det.

Dragland mener politikerne lar den farmasøytiske industrien sette premissene for hva medisinere skal forske på. Det vil ta tid før syke mennesker får nyte fruktene av det vi i dag vet om sammenhengen mellom psyke og soma. Derfor er det viktig at pasienter tar kontroll over og ansvar for eget liv og helse.

Åse Draglang peker på at innenfor Østens medisin har det i svært lang tid vært aksept for forbindelsen mellom kropp og sinn. Hun nevner ikke at homøopatien alltid har vært opptatt av pasientens livssituasjon og psykiske symptom. Homøopater ser på behandlingen som et puff for å få de selvhelbredende krefter til å virke. Forfatteren gir Nasjonalt forskningssenter for komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) et godt skussmål, mens min oppfatning er at store deler av de alternative terapeuter mer ser på det som en motspiller enn en medspiller.

Dragland viser på en utmerket måte hvordan et ofte uuttalt vitenskapssyn preger dagens medisinske tenkning. Det er en kamp mellom naturvitenskap og en holistisk tilnærming, mellom det objektive og det subjektive. Men hun er overbevist om at legenes rolle, som premissleverandør for framtidig helsepolitikk, vil bli redusert. Og her mener hun sykepleierne kommer inn. De har en helhetlig forståelse av mennesket og ser betydningen av gode relasjoner mellom pasient og behandler. Jeg er overbevist om at Åse Dragland setter ord på det som mange sykepleiere både har erfart og tenkt.

Boken inneholder et vell av interessant forskning og kunnskap, blant annet om psykonevroimmunologi, som forklarer ryggsmerter med fortrengte og ubevisste følelser, og pussige funn som at sykehuspasienter nærmest vinduet blir raskere friske. Hun viser også til forskning som viser at sykehusleger kommuniserer dårligere enn de gjorde før de begynte å studere medisin.

Dragland har trukket inn forskere som det neppe blir henvist til i skolemedisinen, som blant annet Dag Viljen Poleszynski, ernæringsforskningens enfant terrible, Aslak Steinsbekk, den til nå eneste homøopaten med doktorgrad og Else Egeland, som jobber som healer og sykepleier.

Dragland holder det hun lover: Hun gir stoffet en populærvitenskapelig framstilling. Det er ikke vanskelig å se at hun har erfaring som journalist. Hun forklarer til dels vanskelig stoff på en meget god måte og bruker gode bilder.

I selve teksten er det lite av stereotype kjønnsrolleoppfatninger, noe mer i illustrasjonene.

Jeg undres over hvorfor en så viktig bok er gitt ut på et lite forlag. Kan det være at de store forlagene er rammet av låste tankemønstre?