fbpx Setter ord på sorg Hopp til hovedinnhold

Setter ord på sorg

Bokfakta

Boktittel: Avtrykk etterlatte ved selvmord forteller
Forfatter: Elisabeth Endsjø (red.)
Forlag: Abstrakt, 2011
Sidetall:
ISBN: 978-82-7935-311-9

Anmeldelse:

Anmeldelse:Da jeg fikk denne boken slo jeg tilfeldig opp på side 81. Teksten berørte meg sterkt. Dette er ingen fagbok. Ei heller en roman. Det er en samling tekster skrevet av mennesker som har mistet en nær pårørende i selvmord. Boken er rettet mot mennesker i samme situasjon, alle faggrupper som kommer i kontakt med etterlatte ved selvmord, og har fungert som en terapeutisk skriveprosess for de 16 bidragsyterne i gruppen ”skapende ressursgruppe”, et slags skriveverksted for selvmordsetterlatte. Lærer var forfatter og forlagsdirektør Merete Morken Andersen. Boken framstår som allmenngyldig og henvender seg til alle som ønsker å være et medmenneske, også i situasjoner man føler seg usikker i.

Boken er i tre deler, under overskriftene Sorg, Sjokk og Aksept. Selv om sorgen takles ulikt, har de færreste forsøkt å ta en snarvei gjennom den. Men en forsøkte. En ung jente som på terskelen av livet ville være som alle andre, leve som alle andre og ikke være den som noen syntes synd på. Hun fortalte omgivelsene at faren døde av hjerteinfarkt og satte sorgarbeidet på vent. Men sorgen kom. Den innhentet henne med full tyngde mange år seinere og satte en midlertidig stopper for det tilsynelatende velfungerende voksenlivet. Men hun kom seg igjennom, hun også.

Hvordan små barn med sine enkle tanker og direkte språk ofte takler tragedien bedre enn voksne belyses. De tar oftere pauser fra sorgen. Men tekstene formidler at dette betinger informasjon og åpenhet – med mest mulig klokskap i ordvalget.

I samtale med redaktøren mot slutten av boken er det flere som peker på at det ikke er noe nederlag at de rundt en synes synd på en. Og klarer man å synes synd på seg selv, så klarer man kanskje også å mobilisere en egenkjærlighet som man trenger veldig. Den store stillheten når alle andre har funnet tilbake til hverdagen, nevnes også – viktigheten av å bli sett over tid.

Redaktøren er opptatt av at det må være lov til å ha alle de følelsene man har, fordi det er så sammensatt å miste noen i selvmord. Og det er disse følelsene de ulike tekstene rommer, etter en innføring i skriving med søkelys på å sette ord på sorg, kaos, smerte og tap. Kanskje sinne og skyldfølelse, kanskje lettelse. Men i alle fall smerte. I tillegg til egenterapi, er boken som nevnt ment som støtte til andre i samme situasjon. Og det tror jeg helt sikkert den kan være, når tiden er inne til å lese den.