Gode tips fra USA
Bokfakta
Anmeldelse:Flere har ventet på denne boken, som tar opp viktige utfordringer innen sykepleierutdanningen i USA.
Vil den ha relevans for den pågående diskusjonen om fremtidens sykepleierutdanning i Norge? Svaret er absolutt ja på enkelte områder, men ikke på alle.
Det kommer klart fram at det er ulike utfordringer i sykepleierutdanningen i USA og Norge. Et sentralt punkt i boken er kravet om bachelorgrad, noe Norge har hatt i flere år. Det ser også ut som om rekruttering av lærere er vanskeligere i USA enn her.
På den annen side er det flere gjenkjennelige utfordringer som tas opp. For eksempel er det en utfordring å sikre et tilstrekkelig nivå i naturvitenskapelige fag. Dette diskuteres også i Norge. Her er kapitlet om relevansvurdering nyttig. Diane Pestolesi, sykepleiepraktiker og – lærer, viser gjennom eksempler hvordan man som lærer kan integrere dem på en god måte i undervisningen.
Vi følger Lisa Day, som gjennom sine mønstereksempler engasjerer studentene til å bruke forskningsbasert kunnskap. Day fremhever at sykepleiere må utvikle gode evner til å «lese» pasientens kliniske bilde, og hun forsøker derfor å få studentene til å utvikle «klinisk fantasi».
Her er det gode tips å ta med for alle som veileder studenter, og som er opptatt av dialog og refleksjon. Ved å utvikle studentenes kliniske fantasi, mener Day de i større grad vil oppdage endringer i pasientenes tilstand. Gjennom intervjuene med studenter får leseren også et innblikk i hvordan de opplever undervisningsformene, og nyttiggjør seg denne kunnskapen i klinisk praksis.
Opplevelsen av manglende sammenhengen mellom teori og praksis er en tilbakevendende utfordring. Er det samsvar mellom skolen og klinikk? Her kan det stilles spørsmål om skolens teoriundervisning henger etter den kliniske virkelighet. I boken er det noen gode eksempler på lærere som også arbeider i klinikken, og har de gode eksemplene i undervisningen. Også i Norge diskuteres det kombinerte stillinger.
Boken trekker fram ulike undervisningsmetoder for å utvikle sykepleierstudentenes kompetanse til å reflektere, kombinere og se nytten av fagkunnskap og anvende den i ulike pasientsituasjoner. Boken gir også gode ideer til faglige veiledningsgrupper og refleksjon og fagutvikling. Sett i lys av det pågående arbeidet med kvalifikasjonsrammeverket, kommer dette som et nyttig innspill. Metodene er like anvendbare for undervisningspersonell i skolen som i klinisk undervisning.
Boken setter også fokus på den viktige oppgaven det er å sosialisere studentene inn i sykepleierrollen – hvordan bli sykepleier. Dannelse er sentralt i denne prosessen, hvilket vi kjenner igjen fra egen utdanningsdebatt, hvor dannelse, skikkethet og egnethet er sentrale områder.
Sykepleieren som aktiv samfunnsaktør og ansvarlig fagperson tas opp, og det er viktig. Kompetanse til å begrunne og argumentere for standpunkt og faglige vurderinger, om det er innen egen organisasjon, overfor andre yrkesgrupper eller den politiske ledelse, er en del av å være profesjonell som sykepleier. Dette bør man sette større fokus på i utdanningen også i Norge. Boken tar opp sentrale og viktige temaer i sykepleierutdanningen. Eksemplene er gode og stimulerende med tanke på forbedring av undervisningsmetoder. Integrerende undervisning og læring blir stående som et gjennomgående tema.
Også i Norge er det behov for å styrke samarbeidet mellom skole og klinikk. Bruk av narrativ pedagogikk er spennende, og vil være et pedagogisk hjelpemiddel til å styrke kunnskap innen natur vitenskapelige fag, samt redusere avstanden mellom teori og praksis. Lesning av denne boken, gjorde at jeg tok fram boken til Alsvåg og Frøland, «Engasjement og læring». De setter fokus på mange av de samme områdene som Benner med flere gjør, og kan utfylle hver andre i debatten om fremtidens sykepleierutdanning.
Patricia Benner er brennende engasjert i sykepleie. Vi trenger flere av hennes kaliber. Boken hun og medforfatterne har skrevet setter fokus på mange viktige utfordringer i sykepleierutdanningen, selv om det ikke er behov for like radikale endringer i Norge som i USA. Det er innspill til ettertanke.