Poetisk om galskap

Anmeldelse:Lars Aamund Vaage har tidligere mottatt en rekke priser og vært innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Med god grunn, skjønner jeg, som ikke har lest noe av forfatteren før nå.

Å si for mye om handlingen i denne boken blir meningsløs bruk av plass. Den er for god og kompleks til det.

Helt kort: Vi blir kjent med mor, sønn og barnebarn gjennom vekslende tidsepoker, og deres tilværelse i en etter hvert brutal småbygd. Mor Sara, som påberoper seg et kongelig, eksotisk opphav, og sønnen Sam, blir oppfattet som gale. Et inntrykk jeg som leser kunne dele. De ender da også på «sinnssjukehus».

Barnebarnet Mikal vikles inn i det hele, og det mangler ikke på varme i forholdet mellom de tre. Inntil videre. Mikal forlater bygda, men han skal vende tilbake som lege, med et høyst, og neppe erkjent, ambivalent forhold til bestemoren.

Jeg ble trukket rett inn en ladet og risikofylt atmosfære.

Teksten stiller det store spørsmålet: Hva er galskap, og hvordan blir den eventuelt fremkalt? Og hvor stort rom har vi for å tåle den? Boken gir ingen svar. Den spør oss ganske stillfarende. Her er både konkret handling, tilbakeblikk og refleksjon, mens Sara blant annet kommuniserer med de hinsidige. Bygdefolket – ikke uten også gode sider – konkluderer med at mor hadde for mye vett og sønnen for lite, men at «ravande sprø var dei begge». Sin klare, smertefulle opplevelse av innleggelsen har de begge.

Midt oppe i alt sjelelig strev beskrives de geografiske omgivelsene så man tror man er der. Husrom, fabrikker, skogen, sjøen. Den mest hjerteskjærende vendingen finner sted nettopp i kapittelet som henviser til boktittelen.

Dette er poetisk prosa, nærmest musikalsk. Leseren utfordres og må eller bør spørre seg: Hva er galskap og hva er kjærlighet – dysfunksjonell eller ikke. Og hvor går skjæringspunktet? Det var en, muligens to, forutsigbare hendelser i romanen. De finner sted i den siste av fem deler, og skal ikke røpes her. Boken er skrevet på vakkert nynorsk, og anmeldelsen burde vært skrevet deretter. Det ville med mine kunnskaper dessverre vært helligbrøde. Men når nynorsk først skal nevnes. – Kjartan Fløgstad og Ragnar Hovland er (velfortjent) nærmest obligatorisk å ha lest. Hvorfor Vaage ikke er det i samme grad er meg en gåte, for dette er stor litteratur. Og boken bør ikke leses i en fei. Den kan forskyndes i like liten grad som et musikkstykke. Hvis man tar seg tiden det tar, legger man den ikke fattigere fra seg.