fbpx For leger av leger, med noen mangler Hopp til hovedinnhold

For leger av leger, med noen mangler

Bokfakta

Boktittel: Kreft og alternativ behandling
Forfatter: Terje Risberg (red.)
Forlag: Gyldendal akademisk, 2010
Sidetall:
ISBN: 978-82-05-39520-6

Anmeldelse:

Anmeldelse: Dette er en viktig bok, spesielt for kreftleger, hvor kunnskapsløsheten og ikke minst skepsisen mot alternativ medisin er størst. Sykepleiere og annet helsepersonell vil ha nytte av å lese den. For alternative utøvere er boken interessant på den måten at holdningene til de legene som har den selvoppfatning at de er åpne for alternativ medisin, blir synliggjort.

Skillet mellom komplementær og alternativ medisin er et viktig utgangspunkt for å forstå legenes ønske om å opprettholde sitt monopol. Boken definerer komplementær medisin til å gjelde behandling der hensikten er å lindre/bedre allmenntilstanden samt gi bedre livskvalitet.

Boken definerer alternativ medisin som udokumentert behandling som gis i stedet for konvensjonell behandling. Selv om boken gjennomsyres av begrepet vitenskap, blir ikke vitenskapssyn drøftet. Det er underforstått at vitenskap ikke er fenomenologi og hermeneutikk, men naturvitenskap, og det er i praksis dobbelt blindete utprøvninger. Erfaringsbasert vitenskap blir sett på som mindreverdig.

Boken gir en riktig fremstilling av homøopatien, men nevner ikke at den er offentlig godkjent og integrert i den offentlige helsetjenesten i flere land. Ved å trekke fram nyreligiøse terapier og alternativ medisin i samme åndedrag, sitter leseren igjen med at dette er representativt og i tillegg useriøst i forhold til skolemedisinen.

Boken gir en svært god oversikt over ulike oppfatninger av komplementær og alternativ medisin blant helsearbeidere. Den sier også noe om hva de ulike gruppene selv har erfaring med. Og det er vel neppe noen som blir forbauset over at kvinnelige helsearbeidere har langt mer positive holdninger enn menn, yngre mer enn eldre, allmennleger mer enn sykehusleger og at hver tredje sykepleier er positiv, mens bare fire prosent av kreftlegene er det.

Boken er skrevet fra skolemedisinernes ståsted for dem som kommer i kontakt med kreftpasienter som vil vite mer om alternativ medisin. Noen kapitler og sitatene, som ikke er oversatt til norsk fra engelsk, passer best for professorer som er fortrolig og vant til legekongresser utenfor Norge. Det nevnes ikke at Helsedirektoratet i 2004 utarbeidet studieplaner i akupunktur og homøopati – de mest vitenskapsbaserte og brukte alternative behandlingsmetodene på verdensbasis. Heller ikke at man arbeider for å sette i gang akupunkturutdanning ved universitet i Tromsø.