Grensesettingens etikk

Anmeldelse:Mange helsearbeidere kvier seg for å prioritere. Det er vanskelig når helsepersonell må si at nå er det nok, dette kan vi ikke behandle. Grensesetting når det gjelder behandling utfordres av pasientrettigheter, presse, politikere og media. Det vil alltid være usikkerhet om hva som er de rette valgene. Ansvaret havner til slutt gjerne hos personalet som er nærmest pasienten. Sykepleiere er opplært til alltid å tale pasientens sak.

I denne boken skriver professor Knut Rasmussen om prioritering og dens etiske utfordringer. Han roser de to prioriteringsutvalgene som forsøkte å legge kriteriene for hva som skulle prioriteres i Helse-Norge. Her var Norge et foregangsland, mener han.

Problemet er at kriteriene for hva som skal prioriteres ikke blir fulgt. Politikere som selv har vært med på å fremheve behovet for å avgrense medikaliseringens ekspansjon, har i mange tilfeller overprøvd legenes ekspertise. I populistisk ånd har de gitt rom for behandling som verken var evidensbasert eller forsvarlig. De har latt seg styre av sterke pasientorganisasjoner og mektige enkeltpersoner. Bak det hele lurer også en ekspansiv legemiddel- og utstyrsindustri.

Utstyr som misbrukes er, ifølge Rasmussen, blant annet MR- maskinene. Det som for få år siden var prioritert til de alvorligste tilfellene er i dag blitt en standardundersøkelse. De av oss som har fått anledning til å bli gjennomlyst på denne måten, er takknemlige for det. Det blir derfor vanskelig å juble over Rasmussens kritiske argumenter.

Han skriver godt og engasjert. Jeg blir stadig konfrontert med egne holdninger. Etikk er prosess. Den gir ikke endelige svar, men åpner opp for uendelige spørsmål. Sånn er det også med denne boken. Det gjør den til et godt etisk dokument.

Det gis gode resymeer av debatter som har vært opp gjennom årene. Det vises til konkrete pasientsituasjoner der legene må ta stilling til hva som skal behandles og hva pasienten selv bør kunne ordne. Det enkle er ofte det beste, og det er for mye som havner under medisinske paraplyer, hevder Rasmussen.

Han tør å kritisere både sin egen yrkesgruppe og utviklingstrekk uten å bli forutsigbar og politisk korrekt. Min konklusjon: En bok det er verdt å lese for den som ønsker å utfordre egne standpunkt.