fbpx Ikke overse barna Hopp til hovedinnhold

Ikke overse barna

Bokfakta

Boktittel: Å ta avskjed. Ritualer som hjelper barn gjennom sorg
Forfatter: Atle Dyregrov
Forlag: Fagbokforlaget, 2010
Sidetall:
ISBN: 978-82-450-1049-7

Anmeldelse:

Anmeldelse:Dødens realitet er vanskelig å forholde seg til for en som er voksen. Hvordan skal en så klare å hjelpe et lite barn med å forstå hva døden innebærer?

Psykolog Atle Dyregrov har i 30 år arbeidet med barn og død. Å ta avskjed er en enkel liten bok, som nesten kan virke litt unnselig. Hensikten med boka er å minne foreldre, helsepersonell, lærere og andre omsorgspersoner om at barn ikke må overses når det skjer dødsfall.

Dyregrov beskriver ritualer som en god hjelp i sorgprosessen. Ritualer markerer overgangen fra en livsfase til en annen. Ritualene bekrefter vår identitet til et sosialt og kulturelt fellesskap. For barn i førskolealder er det viktig med konkrete bilder og handlinger for å kunne forstå hva som har skjedd. Dyregrov peker på betydningen av at barn er grundig forberedt på hva de vil møte både i forhold til deltakelse ved syning og tilstedeværelse i en begravelse. Han anbefaler at de voksne bør forberede seg ved å se den døde først, før de tar med barna. Da vil de være bedre forberedt på barnas reaksjoner. Det er likevel vanskelig å forutsi hva barnet vil reagere på.

Barn bør ikke delta på syning dersom den avdøde har store skader, eller når det er en tid siden døden inntraff. Dyregrov mener at det er sjelden at en som fagfolk bør fraråde barn å delta. Et barn som ikke selv ønsker å delta på syning, skal ikke tvinges. Barnet må få anledning til å tenke seg om. Det er viktig at en voksen bruker tid på å forklare barnet at det er viktig å ta farvel, spørre hva barnet er engstelig for og forsøke å møte barnets uro. Dersom foreldrene ikke ønsker å ta med barn, bør de likevel overtales. Erfaringer viser, skriver Dyregrov, at dersom barnet er sammen med en voksen støtteperson og får støtte i ettertid, vil det ikke komme til skade.

Han minner leserne om at en ikke bare må legge merke til barns umiddelbare reaksjoner, men også senkomplikasjoner som følge av tap.

Boken er lettlest, men kan stedvis virke noe overfladisk. Ikke alle påstander er like godt dokumentert. Når Dyregrov skriver at «det er blitt mer vanlig at man legger til rette for at mennesker får mulighet til å dø hjemme etter langvarig sykdom» er dette en påstand som ikke kan bekreftes med norsk statistikk.

I en slik bok som dette burde forfatteren vært litt mer ydmyk og ikke i en litteraturliste på 15 publikasjoner, henvise til fem av sine egne bøker.