Rettferdighetens psykologi
Bokfakta
Anmeldelse:Rettferdighet og rettferdig fordeling av goder og knappe ressurser er viktige ledetråder i norsk og skandinavisk velferdspolitikk. De er knyttet til sterke likhetsidealer som har vært grunnleggende for arbeiderbevegelsen, og i de senere år også for borgerlige politikere. I den politiske retorikken har begreper knyttet til sosial rettferdighet fått en sentral plass.
Det er imidlertid ikke gitt hva som er rettferdig. Diskusjoner om etiske og normative spørsmål skjer alltid i en kulturell og samfunnsmessig ramme. De herskendes tanker har en tendens til å være eller bli de herskende tankene i samfunnet. Noen har og har alltid hatt mer definisjonsmakt enn andre.
Gjennom historien har spørsmål knyttet til sosial rettferdighet vært reist både av filosofer, økonomer og politikere. Psykologiprofessor Kjell Underlid skriver innsiktsfullt om rettferdighetsbegrepets historie slik det har blitt forstått av filosofer helt fra greske Platon til briten Brian Barry. Han spenner over en periode på mer enn 2 500 år.
Underlid går grundig til verks når han diskuterer de ulike teoriene i forhold til hverandre. Særlig fant jeg omtalen av russiske Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin interessant. Kropotkins fokus på jordisk og egalitær fordelingsrettferdighet basert på behovsprinsippet, gir nyttige innspill til debatten om hva som er rettferdig lønn og tilgang til ressurser mennesker trenger for å leve et anstendig liv. For Kropotkin er det selvsagt at det er de svakeste og mest trengende som må stå i første rekke når velferdsgoder skal fordeles.
Underlid baserer seg i stor grad på sekundære kilder, og han forholder seg redelig til dem. Han balanserer godt mellom presentasjonene av teori og empiri og gir gode oversikter og eksempler fra egen og andres forskning innenfor sosialpsykologi.
Det objektive vitenskapsidealet er i liten grad til stede i den forskningen Underlid selv har drevet. Han klargjør imidlertid godt for sin egen forforståelse, slik kvalitativ forskning krever. Sakligheten er høy. Det gjelder også i den siste delen av boken der han blir mer politiker enn forsker. Her bygger han sine «politiske» konklusjoner på den teori og empiri han grundig har beskrevet i bokens to første deler.
Boken fungerer godt som oppslagsverk og lærebok, men er også et viktig debattinnlegg i spørsmål med klar relevans til velferdsstatens fremtid og form.