fbpx Fordomsfritt om rus Hopp til hovedinnhold

Fordomsfritt om rus

Bokfakta

Boktittel: Rus og rusmidler gjennom tidene
Forfatter: Ragnar Hauge
Forlag: Universitetsforlaget, 2010
Sidetall:
ISBN: 978-82-15-01543-9

Anmeldelse:

Anmeldelse:Ragnar Hauge har selv uttalt at dette er en bok uten budskap. Jeg er helt enig. Det er befriende å lese en bok uten fordømmende innhold.

"Rus og rusmidler gjennom tidene" er en informativ bok som nøkternt forteller oss det meste vi trenger å vite om rusmidler, også i en historisk og internasjonal sammenheng. Slik sett er dette et lite stykke kulturhistorie.

Mye av boken er viet alkohol. Naturlig nok, fordi det er alkohol vi lettest har tilgang på og som påfører flest helseskader. Her snakker vi om gram, ikke milligram.

Også den medisinske bruken av alkohol gjennom tidene, ofte i mangel av opium, belyses grundig. Opium ble i store deler av verden sett på som relativt harmløst helt fram til begynnelsen av 1900-tallet, og man gikk heller ikke av veien for å gi spedbarn en skje for å roe dem ned. Også amfetamin var i stor grad akseptert, også i Skandinavia, til etter andre verdenskrig. Sverige var først ute med reseptblokken, uten at det gjorde stoffet særlig vanskelig tilgjengelig. Langt de fleste holdt forbruket under kontroll, og benyttet det sentralstimulerende stoffet fortrinnsvis i slankeøyemed eller for å holde seg våken og opplagt i krevende situasjoner. Også depresjon var en indikasjon. Andre utviklet ikke overraskende avhengighet og klarte seg derav dårlig.

En liten kuriositet: Afrikanske elefanter som spiser gjærede frukter til de blir synlig påvirket har jeg hørt om før, men at det i Norge finnes kjente eksempler på både berusede fugler og skogsdyr var nytt. Ellers finner vi en kostelig beskrivelse av den nordiske befolknings alkoholvaner allerede fra 1600-tallet – beskrevet av sjokkerte franskmenn. Spørsmålet om vi har skjerpet oss siden den gang, eller bare lagt de kontinentale vanene til vår egen berserkergang, tas også nyansert opp. Etter endt lesning sitter jeg igjen med stor respekt for forfatterens verk. Jeg lærte m

ye underveis, og siste del av boken er direkte underholdende. Skulle teksten til tider fortone seg noe tørr, er det bare å glede seg til slutten. Å lese boken fra perm til perm anbefaler jeg likevel ikke. Den egner seg derimot utmerket som oppslagsverk.

På ett punkt har jeg innvendinger. Det gjelder påstanden om at kloralhydrat – tidligere brukt som beroligende og søvnfremkallende middel – er tatt helt ut av bruk. Det anvendes fortsatt, om enn i svært beskjeden grad, som profylakse på urolige pasienter før EEG-undersøkelser fordi det ikke påvirker hjernebølgene i samme grad som for eksempel benzodiazepiner.

Til slutt sitter jeg igjen med et litt dulgt spørsmål: Kan boken anvendes som en resept på å lage egne rusmidler i kjøkkenmaskinen ut fra planter og sopper vi finner i vår mangfoldige natur? Svaret krever større ekspertise enn det jeg har, men litt uortodokse lesere får i alle fall gode oppskrifter på å fremstille hasj. Men et visst areal og et amatørlaboratorium må til.