Bredt om traumer

Anme ldelse:«Gjennom presise spørsmål, aktiv bekreftelse, støtte, trøst, anerkjennelse, tålmodighet, respekt og aktivitet for å normalisere, blir hendelsene klargjort, og barnet kan oppnå mer kontroll med og oppleve mer sammenheng og struktur i det de har opplevd. » Slik oppsummerer Atle Dyregrov hvordan man hjelper barn videre i livet etter at de har vært utsatt for et traume. Traumet kan være en enkelt hendelse som et plutselig dødsfall i nær familie eller en serie av traumer som vold mot mor eller seksuelle overgrep.

Dyregrov har et enkelt og forståelig språk som gjør at boka kan leses av alle voksne med interesse for temaet, men jeg vil hevde at den egner seg best for helsepersonell eller andre med noe basiskunnskap.

Boka favner vidt ved at den ser på traumets etiologi, barn og unges reaksjoner på traume, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer, ulike typer behandling, posttraumatisk stressyndrom, skolens betydning i arbeidet og hva det vil si å være hjelper til barn med traumer.

I noen sammenhenger går nok bredden ut over dybden i de ulike kapitlene, og enkelte steder forsøker Dyregrov å dytte inn svært mye stoff på få sider, for eksempel når det handler om posttraumatisk stressyndrom. Men der boka selv ikke går i dybden gir Dyregrov leseren rikelig med referanser til annen litteratur. Referanselisten er svært bred, men jeg synes han er litt for ivrig til å vise til egen forskning og litteratur.

Noen steder i boka har henvisningene falt ut, et eksempel er knyttet til skjema for risikoprofil på side 94, og at det i teksten står «forskning viser …» uten henvisning til hvilken forskning det siktes til.

Dyregrov krydrer boka flott med mange kliniske historier, som letter lesingen og gir innsikt. Jeg savner illustrasjoner, noe som ville gitt boka et ytterligere løft.

Mest savner jeg flere klare råd om hvor du skal henvende deg dersom du ser at et barn lider etter en traumatisk hendelse. Hva med helsesøster, fastlege, PPT, BUP og andre? Dette er for dårlig beskrevet. Særlig gir boka for få konkrete råd i saker der du får mistanke om traumer som følge av gjentatte hendelser i hjemmet. Ikke minst savner jeg noen ord om barnevernets rolle, for regelen er jo slik at dersom et barn blir utsatt for vold av noe slag i hjemmet, så er første bud å sikre omsorgen for barnet. Det er barnevernets ansvar.

Alt i alt er dette ei god og lettlest bok med mange nyttige tips, men med en del klare svakheter.