Talte med penselen da ordene ble borte

Anmeldelse:Evidensbasert kunnskap er stadig blitt viktigere på alle nivå i helsetjenesten. Det stilles krav til metode og statistikk. Hvilken vitenskapelig betydning har da en bok som «Vegen inn i skoddeheimen»?

Denne boken presenterer fakta og opplevelser relatert til Alzheimers sykdom illustrert med malerier, dikt og musikk.

Med knappe, meningsmettede setninger formidler Ola Hunderi hvordan hans kone Inger Anne gradvis forsvant inn i skodda. «Ho er, utan å vere.» «Ho mista tida. Den vart heilt borte for henne. Ho leita, men den var ikkje til å finne.» «Då ho miste retten til nyklar, mista ho fridomen, mista ho sjølvstendet, retten til eige liv.»

Inger Anne Ree Hunderi klarte gjennom sin malerkunst å beskrive hvordan demenssykdommen endret henne. Penselen talte da ordene ble borte. Lenge før sykdommen ble diagnostisert viste bildene hun malte tegn på utvikling av Alzheimer - når en betraktet dem i ettertid. Hun var bare 55 år da hennes nære venninne og partner skjønte at Inger Anne ikke lengre var i stand til å delta i driften av deres felles fysioterapiinstitutt. Evnen til å organisere og holde avtaler var redusert. Et foto av avtaleboka viser tydelig tegn på et begynnende kaos.

Bokens forside er et selvportrett. En tydelig og sterk kvinneskikkelse, med markerte øyne og nese, men der munnen er borte.

Språket forsvant gradvis. I begynnelsen var hun flink til å lage substitutter. En «dårlig fjellvei» ble til et «elendig gåsted». Etter hvert ble språket bare en remse som ble gjentatt og gjentatt i timevis. Dette kunne være svært enerverende for ham som hørte på, men når språket forstummet helt, kunne han savne den intense oppramsingen.

Inger Anne Ree Hunderis bilder gir en unik innsikt i en Alzheimerpasients kamp for å kommunisere hva som skjedde med henne. Etter hvert blir figurene hun malte mer utydelige, bildene forenkles og blir dystrere, mørke og angstfylte.

Karl Seglem har komponert musikk til diktene. Musikken veksler mellom harmoni, angst og uro og er til tider smertefull å lytte til.

Boken berørte meg både som leser og fagperson. Den ga innblikk i hva det vil si å vandre inn i skuggeheimen. En erkjennelse som gjør meg mer var for hva pasienter med demenslidelser forsøker å formidle om sine følelser og behov. Boken er et viktig supplement til den tradisjonelle faglitteraturen.

Les flere anmeldelser:

http://www.sykepleien.no/ikbViewer/page/sykepleien/bokarkiv?p_infotype=84090