Svært viktig om profesjoner

Anmeldelse: «Profesjoner er mektige yrkesgrupper. De fordeler store samfunnsressurser og de har definisjonsmakt. De tar beslutninger, ofte på grunnlag av skjønn, med store konsekvenser for menneskers ve og vel. Derfor er profesjonene også omstridte.» Med disse ordene settes agendaen for et omfattende verk som skal si noe om alle profesjoner, og som gjør alle profesjonene til (potensielt) politiske og mektige aktører.

I innledningen blir leseren introdusert til profesjonsstudier som forskningsfelt, hvorfor slike studier er viktige og hvordan forholdet mellom profesjonsstudier og profesjonsfagene blir forstått: «Mens profesjonsfagenes formål er å bidra til god profesjonsutøvelse, er formålet med profesjonsstudier å utvikle kunnskap om profesjoner, profesjonsutøvelse og profesjonskunnskap» (s. 23). Jeg går ut fra at «god profesjonsutøvelse » også inkluderer den forskning og fagutøvelse profesjonene selv bedriver innenfor sine bestemte områder?

Boken er et svært viktig bidrag først og fremst til det som er bokens formål, nemlig studier av og om profesjoner, men den berører i høyeste grad også profesjonsfagenes formål, og vil jeg legge til - selvforståelse. Dette er viktig i ei tid da profesjonene i stadig større grad bidrar med egen fagutvikling og forskning, og antallet mastergrader i profesjonsfagene er sterkt voksende.

Boken består av et innledningskapittel og 25 selvstendige kapitler skrevet av ikke mindre enn 23 forfattere (fire kvinner og 19 menn). Kapitlene er organisert i fem deler; profesjonsstrid, profesjonsbetingelser, profesjonsutøvelse, profesjonsutøverne og generelle teoretiske perspektiver på profesjoner. Bokens bidragsytere spenner faglig vidt og består av sosiologer, statsvitere, pedagoger, økonomer og filosofer - alle med spisskompetanse innen sine respektive fag og flere med tilknytning til Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo.

De to redaktørene har gjort en formidabel jobb med å samle så mange ulike teoretiske innfallsvinkler og perspektiver, samtidig som det er utvist redaksjonelle grep som gjør at boken fremstår etter det som også er dens intensjon - nemlig å gjøre profesjonsstudier til et samlet forskningsfelt.

Anmeldelsens rammer gjør det ikke mulig å gå inn i de enkelte kapitlene, men den faglige kvaliteten er sammenlagt svært høy og boken spenner vidt. Fra teoretiske klassikere, til nyere teorier og empirisk forskning på feltet og med et gjennomgående kritisk blikk på de teoretiske perspektivene som introduseres. En omfattende bruk av fotnoter viser retning for den som vil gå videre på de enkelte temaene som tas opp.

Slik sett er boken forbilledlig. Den gir både innsikt i et substansielt felt og den demonstrerer en akademisk arbeidsmåte ved at de ulike bidragsyterne både viser nytten av de teoretiske perspektiver og analytiske begrep som er valgt, samtidig som de forholder seg kritisk og posisjonerer seg i forhold til dem. Boken kan fungere både som akademisk forbilde, kunnskapskilde og oppslagsverk. Navneregisteret og stikkordregisteret bak i boken, samt fotnotene, gjør det enkelt å navigere i det store antall referanser.

Hensikten med boken er å stimulere til studier av profesjoner, av deres samfunnsmessige rolle, av profesjonsutøvelse og av profesjonsutøverne, men som nevnt syns jeg boken viser utover dette. For hvem er egentlig målgruppen? Samfunnsvitere som har profesjonsstudier som forskningsfelt er selvsagt. Profesjonsutdanningene, både på lavere og høyere nivå, bør forholde seg til samfunnsrollen og samfunnsmandatet. Dette er et forsømt felt og flere av artiklene fortjener en plass på pensumlistene. Jeg vil dessuten anbefale boken til de som forsker for å utvikle selve faget, og som i tillegg til de som praktiserer faget også har som formål «å bidra til god profesjonsutøvelse ». Temaer som skjønn, tillit og ansvar står for eksempel sentralt i flere bidrag. «Å handle ut fra eget skjønn er en ledestjerne i profesjonelt arbeid» (s. 259), men boken stopper ikke der.

For det første blir det påvist hvordan disse begrepene langt fra er entydige og derfor trenger en utlegning, for det andre at relasjoner basert på skjønn, tillit og ansvar også har andre sider: Tillit kan slå over i makt og det innebærer at «makt hører nødvendig med til profesjonens primærrelasjoner» (s. 199). En formulering som «skjønnets byrder» (s. 192) er tankevekkende og refererer til hvordan skjønn alltid inneholder kilder til variasjon i konklusjonene som treffes. Denne type påvisninger belyser påstanden om profesjonsutøverens store samfunnsmessige ansvar, men aktualiserer også det store ansvaret alle som på en eller annen måte er involvert i dette feltet har.