fbpx Overgrep og menneskerett Hopp til hovedinnhold

Overgrep og menneskerett

Bokfakta

Boktittel: Overgrep. Søkelys på psykiatrien
Forfatter: Gro Hillestad Thune
Forlag: Abstrakt
Sidetall:
ISBN: 978-82-7935-253-2

Anmeldelse:

Anmeldelse: Hvilken behandlingsideologi ligger til grunn for et regime som bruker seks fullvoksne, mannlige pleiere til å sette seg oppå en incestutsatt og spe, ung kvinne for å holde henne nede på golvet med makt?

Dette er ett av spørsmålene menneskerettighetsadvokat Gro Hillestad Thune tar opp i sin siste bok. Den består av mer enn et dusin personlige beretninger om overgrep mot psykiatriske pasienter, som Thune relaterer til menneskerettighetene.

Hun har i en årrekke arbeidet med menneskerettigheter, og vært medlem av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Ifølge henne florerer menneskerettighetsbruddene i norsk psykiatri. «I de siste årene har det vært enighet om at psykiatrien trenger flere penger. Den diskusjonen som nå må tas, gjelder kvaliteten på tilbudet til mennesker med mentale lidelser», fastslår hun.

Dette er selvsagt ikke bare en utfordring her hjemme. Thune skriver at i alle land er mennesker med psykisk sykdom blant dem som er mest utsatt for overgrep og brudd på menneskerettighetene. Overgrepene varierer fra arroganse og neglisjering fra behandlingspersonale side, til grove brudd som uforholdsmessige inngrep i privatlivets fred, der folk blir hentet av uniformert politi med naboer som vitner, til reiming, langvarig isolasjon og tvangsmedisinering.

Men tvangsmedisineringen foregår ikke alltid i det lukkede institusjonssystemet. Nei, tvangen kan også ytre seg mer skjult og sofistikert. Som når unge, psykisk syke på attførings- eller rehabiliteringspenger i poliklinisk behandling blir «tvunget» til å spise antidepressiva for å få videreført trygden. Ifølge Thune har tvangsbruken de siste årene generelt økt, selv om myndighetenes mål er at den skal ned.

I boken følger vi en av de få sakene der norsk psykiatri er dømt for brudd på menneskerettighetene. Det er saken om den gravide Anne, som da fastlegen hennes tar ferie, råker ut for et menneskefiendtlig Follo akutteam. Hun trues til å ta Zyprexa dersom hun vil ha sengeplass på Folloklinikken. Anne nekter. Akutteamet tolker Annes avslag som en forverring av tilstanden og truer med politi. Anne bestemmer seg for å ta drosje til klinikken. Der blir hun møtt av en lege som da hun igjen nekter å ta Zyprexa, utbryter: «Nei, dette går ikke. Jeg må sende deg til Blakstad». Legen bestiller så politieskorte. Som et resultat av det enorme presset Anne er utsatt for, kollapser hun på gulvet på legens kontor. Over seg hører hun en politimann si: «Dette kan gjøres på den enkle eller den vanskelige måten. Enten går du frivillig ut på dine egne bein, ellers blir du båret ut».

Anne blir bare et døgn på Blakstad. Legen der finner henne ikke psykotisk og til fare for seg selv eller andre. Men Anne får problemer i ettertid som minner om posttraumatisk stresslidelse. Hun klager til Helsetilsynet og Sivilombudsmannen, men får ikke medhold. Først da hun bringer saken inn for Oslo tingrett, får hun medhold i at Follo akutteam har brutt menneskerettighetene. Retten konkluderer med at hun er blitt utsatt for ulovlig frihetsberøvelse i strid med to artikler i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Annes tilfelle er unikt. Ikke fordi hun ble utsatt for brudd på menneskerettighetene i norsk psykiatri. Men fordi hun vant gjennom i en norsk rett. Bare et fåtall overgrepssaker fra psykiatrien havner her. Det er sannsynligvis fordi slike rettsprosesser krever store personlige og økonomiske ressurser. Noe psykiatriske pasienter sjelden er rike på.

Å klage til Helsetilsynet er også krevende, og noe svært få psykiatriske pasienter utsetter seg for. Ikke minst fordi psykiatriske pasienter meget godt vet at svært få - om noen - får gjennomslag for sin virkelighetsbeskrivelse hos tilsynet. Grunnen er at den psykiske helselovgivningen i stor grad er skjønnsbasert, og derved åpner et stort rom for legens handlinger.

En annen grunn til at så få klager, ifølge Thune, er at de frykter represalier fra behandlingspersonalet.

Men det er et viktig poeng jeg savner i denne utmerkede boken. Det er den juridisk logikken bak det faktum at den psykiatriske pasienten, i motsetning til mektige psykiatere, ikke har ankemulighet i Helsetilsynet. Denne institusjonaliserte uretten må få avløsning. Av den enkle grunn at menneskerettighetenes inkorporering i norsk helselovgivning har som hensikt og mål å utligne noe av den asymmetrien i makt som eksisterer mellom behandler og pasient i norsk psykiatri. Gjøres ikke det, godtar vi inkonsistenser som en del av norsk lovgivning på ett område. Dette er uholdbar praksis for en rettsstat.

Som Gro Hillestad Thune konkluderer: «Det som fortelles i denne boken, viser behovet for drastiske grep». Min oppfordring er: Les den; dette er kanskje årets viktigste bok.