Lite nytt

Anmeldelse: Denne boken har mange gode intensjoner for samarbeidet mellom brukeren av psykiske helsetjenester og hjelperen. Forfatterne Tore Dag Bøe og Arne Thomassen arbeider i kommuneog spesialisthelsetjenesten, og representerer fagene sosialt arbeid og psykiatrisk sykepleie. Bokas mål er å få fram «viktige elementer » i psykisk helsearbeid for å bidra til å utvikle faget og praksis.

Innledningsvis argumenterer de for at begrepet psykisk helsearbeid både kan omfatte tjenestene i kommunen og erstatte begrepet psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten. Likevel bruker de begrepet psykisk helsevern i kapittel 10 og 11. Det nye paradigme i psykisk helsearbeid er «det mellommenneskelige møtet» med dialog og etikk som sentrale element, og der teorier, ifølge forfatterne, er underordnet dialogen.

Boka er inndelt i tre temaområder. I del 1 «Om kunnskap i psykisk helsearbeid» fremheves i kapittel 2 betydningen av brukerens språk. Språket i psykisk helsearbeid må være åpent, inkluderende og dialogisk. Buber, Skjervheim, Wifstad, Dostojevskij, Freire, Levinas og Løgstrup har inspirert forfatterne.

Kapitel 3 har en noe forvirrende overskrift: «Innenfra kunnskap som evidens i psykisk helsearbeid». Det argumenteres mot evidensbasert kunnskap som den viktigste kilde til kunnskap. Brukernes egne stemmer i brukerundersøkelser fremheves som mer betydningsfulle, fordi dette er et «innenfra perspektiv». Det refereres til nyere forskning.

I kapitel 4 påpekes det at kontekstuell forståelse av psykiske lidelser bør være grunnleggende i psykisk helsearbeid. Lauvengs symptomforståelse og Kari Martinsens livsfilosofiske perspektiv er noen av eksemplene som vises til.

Kapitel 5 om brukermedvirkning bringer fram lite nytt. Det hadde vært interessant om forfatterne hadde diskutert det viktige spørsmål om hvordan få alle brukere aktive i egen behandling, også de som er «alvorlig hjelpetrengende » og «de svakeste».

Del 2 om psykisk helsearbeid og relasjoner er omarbeidet stoff fra forfatternes bok «Mot en mer menneskelig psykiatri» fra 2000.

De hevder i kapitel 6 at etikk er mest virksomt i psykisk helsearbeid og viser igjen til den samme forskning referert i kapitel 3. De argumenterer igjen mot evidens, og fremhever betydningen av at det fellesmenneskelige skal være sentralt i terapi. Her følger interessante refleksjoner rundt begrepene naivitet, ydmykhet, det å være inkonsekvent, åpenhet for å la seg bevege og kritisk innstilling i psykisk helsearbeid. Det kunne vært spennende om forfatterne hadde relatert disse begrepene mer til egen praksis.

I del 3 om lokalbasert psykisk helsearbeid argumenterer de for at dette er arbeid fundert i brukeres hverdagsliv og nettverk, og viser til enkelte gode eksempler fra praksis.

Boken domineres av sekundærlitteratur med forfatternes refleksjoner over ulike perspektiver som har inspirert dem (bøker, artikler). Refleksjoner over egen praksis er i mindre grad til stede. Psykiatrikritikk gjentas flere steder. Det er etter mitt syn problematisk og nesten historieløst når det hevdes at psykiatrien som medisinsk fag og tradisjon ikke har inneholdt element av dialog, språk, etikk, fokus på relasjoner og det mellommenneskelige møtet. Brukerundersøkelser om pasienterfaringer med kvalitative metoder er heller ikke nytt. Det hevdes at fokus på nettopp dialog, språk, etikk, relasjoner og brukerundersøkelser er det NYE i psykisk helsearbeid.