Lærerik og krevende

Anmeldelse: Jeg hadde stor glede av Jakko Seikkulas bok Åpne samtaler fra 2007, som nærmest er blitt en klassiker ved psykiske kriseintervensjoner. Den finske psykologen har sammen med en gruppe fagfolk oppnådd enestående resultater i møter med personer med alvorlige psykiske lidelser. Seikkula selv mener de positive forandringene først og fremst skjedde gjennom nettverket, språket og samtalene. Innleggelser ble som hovedregel unngått, og flere med psykose kom raskere tilbake i jobb ved bruk av sosialt nettverk som metode ved utbrudd av psykose.

Professor i sosialpolitikk Tom Erik Arnkil var for meg en ukjent forfatter. I Finland leder han en forskningsgruppe som fokuserer på å videreutvikle dialogiske metoder mellom personlige og profesjonelle nettverk på det psykososiale feltet. Han ser på virvaret når mange skal hjelpe og utvikler løsningsmetoder for situasjoner som blir fastlåst.

Forfatterne har sammen skrevet en bok om hvordan man kan få de ulike profesjonelle til å samarbeide fruktbart med brukeren og hennes/hans personlige nettverk for å fremme helbredende prosesser. De søker å integrere sine synspunkter og perspektiver.

Dialog er en måte å tenke sammen på, der gjensidig forståelse skapes mellom deltakerne som noe som overskrider en enkeltpersons muligheter. For å oppnå dette må partene fokusere på svarene - å lytte og bli hørt, skriver forfatterne. De mener at nettopp når kriser oppstår, - der bekymringene er sterke og nettverkene kjører seg fast, klientene er mest misfornøyde -, nettopp i disse situasjonene er behovet for dialog størst, og her kan den gjøre størst nytte.

Boka blir levende ved at det gis eksempler på nettverksmøter som mislyktes, og hvordan man kan unngå fallgruvene når nettverket samles. Det er også gode beskrivelser og analyser av nettverksbasert psykisk helsehjelp som lyktes.

Et eget kapittel heter «Dialogens helbredende faktorer». Seikkula framhever kunsten å respondere. Responsen kan skape godt behandlingsresultat, mens resultatet uteblir der teamet mislykkes i å svare på det som pasienten sier.

Arnkils foregripende/antesiperende dialoger passer bedre i mindre akutte situasjoner enn i forskningsområdet til Seikkula. Hos Arnkil er situasjonene mer «kroniske» enn akutte, med bekymringer som sliter på tilliten til alle involverte. Det gjelder å sette Seikkula og hans kolleger kan vise til forbløffende psykososial bedring og mestring. Lærerik og krevende brukerens hverdagsliv i sentrum når nettverket skal planlegge samarbeidet. Metoden kalles «å huske framtiden», og ble etablert for å skape en bredere forståelse i bekymringsfulle situasjoner.

Samtalelederne har en slags servicefunksjon. De er ansatt som tilretteleggere, det vil her si å fremme dialogen. Ledernes hovedoppgave er å gjøre det lettere for hver og en å bli hørt og å lytte.

Seikkula og hans kolleger kan vise til forbløffende psykososial bedring og mestring ved oppfølgingsstudier av pasientene, og en betydelig reduksjon av behovet for nevroleptika. Resultatene er svært forskjellige fra praksis og resultater som vanligvis danner grunnlag for anbefalt psykiatrisk behandling.

Forfatterne mener de viktigste elementene i psykososial behandling kan gå tapt i tradisjonelle kontrollsettinger, som har blitt selve målestokken på resultatanalyse. Forskningsdesign som går ut på å studere intervensjoner fra en part overfor en annen part, blir høyere verdsatt enn andre. Dermed avvises gjensidighet, responsivitet og dialog til fordel for monologisk tilnærming. Nesten alle undersøkelser publisert i psykiatriske tidsskrift er basert på eksperimentell forskning. Også innenfor sosialt arbeid stiller man generelt krav om bevis på årsakvirkning- forhold. Publiseringsprinsippene er snevret inn, slik at bare én type forskning anerkjennes. Når målet er å finne universelle årsaksrelasjoner er lokale faktorer uinteressante. Forfatterne viser hvordan arbeidet med å produsere gyldig kunnskap gjennom å rense den for kontekst skaper mindre gyldig kunnskap enn forskning som er sterkere bundet til konteksten. Seikkula og Arnkil kritiserer således den dagsaktuelle debatten omkring evidensbasert forskning og forskningsdesign for å være for ensidig. De etterlyser en bred evidensbasert forskning. Dette forutsetter blant annet samtaler over paradigmegrensene og ikke bare innenfor de ulike miljøene. For å overskride grenser er det behov for arenaer for møter og dialoger, skriver de.

Språket i boken er ikke helt godt. Jeg vet ikke om det skyldes forfattere i tidsnød eller problemer med oversettelsen. Arnkils begrep «foregripende/ antesiperende dialoger» virker på meg tungt. Kunne dialoger om forventninger til framtiden være bedre? For øvrig er dette en aktuell og noe krevende bok for helse- og sosialtjeneste, utdanningssektor og de som arbeider innenfor videreutdanning og master i psykisk helsearbeid.