fbpx Kart som stemmer med terrenget Hopp til hovedinnhold

Kart som stemmer med terrenget

Pårørende som står opprådd i et vanskelig terreng vil kunne ha stort utbytte av denne boken.

Bokfakta

Boktittel: Veien ut av psykisk lidelse
Forfatter: Marit Svisdahl
Forlag: Cappelen akademisk
Sidetall:
ISBN: 978-82-02-28305-6

Anmeldelse: Vi får ikke kart og kompass over veien ut av psykisk lidelse, men ergoterapeut Marit Svisdahl har veivisere å by på. Hun drøfter utfordringene alvorlig psykisk syke møter, og ikke minst hva som skjer med rollen som samfunnsdeltaker.

Pårørende som står opprådd i et vanskelig terreng vil kunne ha stort utbytte av denne boken. Her fins informasjon om rettigheter og paragrafer, som også kan være nyttig for helsepersonell i disse reformtider.

Faktaopplysningene er kombinert med en rekke egenopplevelser fra dem som har mistet fotfestet, og som derfor må tilegne seg pasientrollen. Stoffet presenteres henholdsvis med saklighet og varme. Det er en vellykket kombinasjon.

Men dette bør leses før man blir syk. Det er ingen bok for den som står i kaos. Innholdet er både kritisk og veiledende, positivt og refsende. Refsende, ikke overfor enkeltindivider, men overfor systemet og styresmaktene. Slik sett er det politisk lesning.

Daglig skriver pressen om hvordan de lærde strides om viktigheten av diagnoser. Svisdahl tar til orde for fordelene ved å få en diagnose, fordi den kan være avgjørende for videre behandlingstilbud og rettigheter.

Et hovedanliggende er at psykisk syke skal beholde et deltakende medborgerskap, noe Marit Svisdahl mener de i for liten grad får. Men jeg er ikke enig i at mennesker med psykiske lidelser ikke ytrer seg i det offentlige rom. Vi har mange eksempler på bøker og til dels glitrende kronikker som informerer om forholdene. Disse er oftest forfattet i gode perioder, men like fullt gyldige.

Viktigheten av å ha et tillitsforhold til fastlegen blir gjennomgående lagt stor vekt på. Her ble det mange selvfølgeligheter, tenkte jeg. Men ved nærmere ettertanke, må jeg spørre: Hvem har ork til å skifte fastlege på vei inn i en psykisk krise? Hvem har da krefter til å si hans eller hennes vurderinger imot? Slik jeg leser det: Dette er forhold som må i havn før man opplever å være i ferd med å gå i stykker.

Svisdahl stiller et betimelig spørsmål. Hva er årsaken til at tilbudene til tilsynelatende like alvorlig syke mennesker er så forskjellige? Dette er et tema hun belyser godt, og det er bare å henvise til boken.

Også foreldrerollen blir heldigvis grundig drøftet. Hva gjør gjentatte innleggelser med barna? Og ikke minst, hva gjør kjærligheten og omsorgen for barna med den som er psykisk syk? Konklusjonen bidrar ikke til å ta motet fra noen.

Noe som forstyrret meg som leser er de utallige henvisningene Svisdahl har til seg selv. De er å finne opptil flere ganger på hver side, og bryter således flyten i teksten. Jeg blir fristet til å gå direkte til masteroppgaven i «samfunnsplanlegging og leiing», for det er den det henvises til. Jeg reagerer også på følgende utsagn: Det å vise empati og respekt er ofte viktigere enn en mer faglig og intellektuell tilnærming i en terapeutisk relasjon. Faglighet og respekt er heldigvis ikke motsetninger.

Forfatteren er stor tilhenger av at man som psykisk syk skriver blogg på nettet for å beholde kontakt med omgivelsene. Her ville jeg manet til forsiktighet. Det er ikke gitt at man i ettertid ønsker å stå for alt man ytret i en psykisk krise. Det beste ved boken er at den fungerer som en veiviser for alle som må orientere seg i det innfløkte systemet som utgjør psykisk helsevern.    

Annonse
Annonse