Hvit hjelper i Afrika

Anmeldelse: Jeg har aldri vært på det afrikanske kontinent. Nå har likevel debutanten Tony D'Souza tatt meg med til en flik av det, nemlig til Elfenbenskysten i den nordlige, muslimskdominerte delen. Forfatteren har selv tilbrakt tre år som hjelpearbeider i landet. Det merkes. Skildringene kunne ikke blitt så troverdige uten selvopplevd erfaring. Jeg-fortelleren Jack Diaz, en idealistisk amerikansk hjelpearbeider, reiser til Elfenbenskysten med en humanitær organisasjon. Her skal de arbeide for rent drikkevann. Men dette er kort tid etter 11. september 2001, og bistandspengene stopper opp. Vår mann får dermed ikke utført oppdraget sitt, men blir likevel i landsbyen da kollegene vender hjem. Herfra tar han oss med inn i denne delen av Afrikas hjerte, dets utarming og moral. Og iblant, fra et vestlig synspunkt, mangel på det siste.

D'Souza har ikke tilstrebet å skrive en politisk korrekt roman. Hans intensjon er å formidle en kultur og et stykke virkelighet, på godt og vondt. Og han har lykkes. Leseren lukter og sanser seg gjennom boken. Her er varme, nød, kupp og blodutgytelse. Utrolig nok kombinert med en god porsjon humor.

Kanskje virker det absurd i denne sammenheng å legge vekt på en scene om en apekatt. Men jeg velger likevel å gjøre det. Dyret var satt i lenke på gårdsplassen til en varm og god kvinne. Hun var bestemor til mange, og brakte vann til dem som trengte det. Barnebarnas lek bestod i å drive apekatten til vanvidd, de slo med kjepper og sparket etter samme prinsippet som vi leker «boksen går» her hjemme, og la bananer akkurat utenfor dens rekkevidde. Men vår hjelpearbeider fatter sympati for apen. Han gir den frukt og godbiter, og tror den forstår at han er «den snille av dem».

Men en dag sliter apekatten seg fri fra lenken. Den løper med blottede huggtenner mot sin hjelper, som smeller døren igjen i redsel. Da opplever fortellerstemmen apen som et bilde på det Afrika han så gjerne ville forstå, men ikke forstår: Det frigjorte Afrika.

Her er ikke mangel på dilemmaer. Pengelens og uten annet enn sporadisk kontakt med opprinnelsesorganisasjonen, setter Jack ved hjelp av sin tolk i gang med hiv/aids-opplysning, uten at dette medfører nevneverdig kyskhet i hans egen livsførsel. Og hva gjør han da en ung tvangsgiftet kvinne dømmes til døden for angivelig å ha tatt livet av sitt nyfødte barn? Jo, han protesterer og diskuterer. Men har han som utenforstående rett til å kreve en annen justis enn den rådende? Uansett hvor adoptert han er i det lille samfunnet, er han fortsatt ufravikelig en «hviting».

Bedre går det ikke da han blir vikarlærer i skolen. I berettiget harme påpeker han at lærerne tar for seg av maten fra hjelpeorganisasjonene, mens elevene fortsatt sulter. Resultatet? Lærerne stikker og skolen stenges. Å ta i bruk rettferdighetssans er ikke alltid den farbare vei i et samfunn som dette. Det er en vanskelig ferd mellom håp og håpløshet, idealisme og beinhard realisme.

Da den blodige (i denne boken udaterte) borgerkrigen setter inn, innser Jack at han etter tre år må flykte hjem. For meg som vet for lite om Afrika var dette lærerik lesning. Litterært var det en stor opplevelse. Fine nyanser går under huden. I tillegg er her mye historisk informasjon, som ikke var pensum da jeg studerte. Av den enkle grunn at historien har forandret seg. Kapitlene kan også leses isolert, de er små historier i seg selv. En imponerende debut!