Gir innsikt om barn som pårørende

Anmeldelse: Da Christina var ni år fikk mammaen hennes brystkreft. I denne boka fokuserer Christina hvordan ei liten jente taklet livet sitt etter dette, hvordan det var å ha en dødssyk mamma gjennom tolv år. Fortellingen er naken og hudløs fra en sårbar tid i oppveksten. Boka omhandler ikke bare barn og kreft, men alle typer sykdom, og er relevant for alle barn som blir gitt for mye ansvar av ulike grunner.

Dette er læreboka om hvordan vi best mulig kan være medmennesker. Christina beskriver det som beintøft, vanskelig og ubegripelig vondt i mange år. Hun forteller om hvor vanskelig det kan være å gå på skolen når man ikke klarer å få plass til annet inni hodet sitt enn at mamma er syk.

Christinas fastlege skriver i forordet: «Det er skrevet utallige lærebøker om sykdommer og lidelse, og det er helt nødvendig for oss i helsevesenet at vi har grunnleggende viten for å føle at vi står på trygg grunn under arbeid med pasientene. Likevel er det først i møte med pasienter og medmennesker vi begynner å forstå noe av hva sykdommer og lidelser gjør med oss. Denne boken anbefales både for fagpersoner og for alle andre som ønsker å vite mer om et menneskes indre liv.»

Christina skriver om hvordan hun har en maske overfor skole, psykolog og omgivelser - for å skåne mamma. Om angsten for at barnevernet skal komme og ta henne bort fra mamma. Hun skriver levende om å bli mobbet fordi mange trodde kreft var smittsomt. De eneste som fikk se henne uten maske var hestene, - hos hestene laget hun sitt eget fosterhjem.

Hun forteller intenst om de firbente terapeutene og vennene hennes. «Hestene analyserte meg ikke, krevde ikke noe av meg, de bare løftet meg og var der for meg», skriver hun.

En episode fra samtale hos psykolog sier alt om hvordan opptre for å miste en begynnende spire av tillit fra barn i sårbare situasjoner:

«Plutselig banker det på døren og psykologen spretter opp, åpner døren og går rett utenfor med døren på gløtt. Jeg hører han si at han kommer snart, men at han har fått meg til å åpne seg. Han skal kontakte mor og skolen i morgen. Hm ... tenker jeg. Han er så annerledes i stemmen når han snakker med dem på utsiden av døren, sier noe som om jeg er en «sak» som han skal klare. (...) Spørsmålene han nå kommer med begynner jeg å svare «riktig» på. Bare positivt. Jeg gir han de svarene jeg vil at mamma og skolen skal få høre, og ikke de svarene jeg burde ha gitt ham. De tankene og følelsene som er ekte og mine. De beholder jeg for meg selv.»

Christina har på utmerket vis evnet å omsette tanker og følelser til ord. Jeg tar med disse betraktningene fra Malin, 13 år, som mistet pappaen sin for halvannet år siden:

«Boka leste jeg ut på noen timer på en dag jeg var syk. Jeg gråt, gråt og gråt. Den var så trist, men så fin. Jeg gråt, lo og kjente meg igjen. Christina får vite at moren har fått kreft. Hun tar da på seg en maske. En maske som bare gjør det de andre vil, bare smiler og sliter seg ut, men tar det med et smil. Og der gråt jeg. Når jeg leste om hennes maske. Jeg har selv hatt denne «masken». Jeg har masken ennå, men sjeldnere. Jeg kjenner igjen det å komme nærmere kirkegården og kjenne tårene presse på. Der faller masken av. Der jeg gråt mest var vel ved å bli «syk», og ikke komme på skolen før fredag. Da er alt så greit, for da er det helg. Da kan jeg være meg selv. Christina fant sine «psykologer» hos hestene, jeg fant og finner min trøst i musikk og drama. Det var på en måte hennes historie i min.»

Jeg deler Malins betraktninger og erkjennelser om at dette er ei viktig bok for barn som lever med sykdom, død og sorg. Jeg tror denne boka kan gjøre veien lettere å gå. Å lese om andres smerte og hvordan de klarte å komme seg gjennom krevende utfordringer i livet kan være gode gaver og innspill i sårbare perioder.

Boka anbefales på det varmeste til alle i helse- og omsorgsyrker som møter barn som pårørende, Christinas vare stemme inviterer til ydmykhet i møte med kompleksiteten som barna og familiene står i.