En tankevekker

Anmeldelse: Edvin Schei åpner denne boken med et sitat fra 1200-tallet som tydelig signaliser at medisin er et etisk og kommunikativt anliggende.

Han diskuterer begrepet helse med utgangspunkt i Verdens helseorganisasjons definisjoner av både 1946 og1970. Da den finske helseministeren fikk høre den første definisjonen, skal han ha sagt at «i Finland kaller man det orgasme».

Grunnlaget for det som blir oppfattet som dagens medisin, biomedisinen, bygger på en naturvitenskapelig og teknologisk tilnærming. Den har svake tradisjoner for kritisk refleksjon, ivaretakelse av relasjoner og følelser, håndtering av usikkerhet, uenighet og feil, og vurdering av ulike kunnskapers relevans. Leger praktiserer og underviser i medisin som om kropp, sinn og miljø er atskilte fenomener. Konklusjonen er at helsearbeidere trenger personlige egenskaper som i gresk sivilisasjon ble kalt for mot, barmhjertighet, rettferdighet, måtehold, storsinn og visdom.

I avsnittet om medisinens menneskeforståelse bekrefter Schei indirekte at universitetenes og høyskolenes pedagogiske syn går hånd i hånd med medisinens menneskeforståelse. Han skriver at studentene får kunnskaper, perspektiver og holdninger som de tar med seg ut i samfunnet.

Når det gjelder klinisk forskning hevder Schei at medisinen har tatt opp i seg humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning for å beskrive pasientopplevelser og behandlingserfaringer. Dette har sykepleieforskningen drevet med i årevis. Han hevder at sykepleiefaget er tett knyttet til legevirksomhet og har fulgt medisinens tekniske utvikling.

Nedgangen i en rekke epidemiske sykdommer startet lenge før en oppdaget bakterier og fortsatte til man fikk effektiv behandling og vaksinasjon. Data fra flere land tyder på at medisinske tiltak bare står for 10-20 prosent av endringen i levealder. Hovedårsaken til vestens helserevolusjon er hygieniske tiltak og nok tilgang på næringsrik mat. Et sted i boken hevdes det at moderne medisin er unyttig og ofte direkte skadelig for menneskets helse.

Edvin Schei har lyktes svært godt med å nå målene han har satt seg med denne boken. Den bør være en tankevekker for alle helsefagstudenter, fordi han legger så stor vekt på betydningen av kommunikasjon og etikk.

Helhetsinntrykket av hvordan leger fungerer i praksis er ganske rosenrødt. Han omtaler ayurvedisk medisin, tradisjonell kinesisk medisin og homøopati på en saklig måte. Han hevder at det er placebo som gjør at pasienten føler seg bedre ved homøopatisk behandling.

Han skriver at han i sin legegjerning har begynt å spørre folk med en nyoppstått sykdom om de opplever spesielle påkjenninger i tilværelsen. Medisinsk statistikk som forfatteren refererer til er informativ, men samtidig reiser den spørsmål som leseren ikke får svar på.

Kanskje boken hadde vært tjent med litt mindre bredde og mer dybde? Skillet mellom fag og tema er mer forvirrende enn avklarende. Hva gjør religion til et tema og idéhistorie til et fag? Schei beskriver utviklingen av sykepleiefaget med henvisning til Høgskolen i Bergen. Er den representativ?

Schei er til sine tider personlig, men ikke privat. Han har et godt språk. Der han benytter faguttrykk har han egne henvisninger som forklarer begrepene godt. På et par steder bruker han foreldede uttrykk som omstreifer og barnehagetante.

Det største overtrampet gjør han når han kategoriserer homofili som en diagnose. Allerede i 1977 opphevet Norsk psykiatrisk forening homoseksualitet som sykdomsdiagnose.

Boken er oversiktlig, inneholder en fyldig litteraturliste og et stikkordsregister. Den har ingen trykkfeil.