Jeg har den siste tiden tatt imot flere pasienter med komplikasjoner etter gastric bypass eller gastric sleeve operasjon. Etter samtale med disse pasientene virker det som om de ikke har kjent til farene med komplikasjoner i forkant av operasjonen. Jeg vet at det skal være et opplegg rundt denne pasientgruppen med nøye informasjon om komplikasjonsfaren i forkant av en operasjon. Men informasjon gitt betyr ikke nødvendigvis informasjon hørt.

Dersom en går inn til en samtale med et mål om å få denne operasjonen, fordi det virker som den eneste mulige utvei, kan jeg godt forstå at noe av informasjonen «forsvinner » i alle tankene man allerede lytter til. Jeg er ikke prinsipielt imot denne typen operasjoner, og har sett flere tilfeller hvor det har vært svært vellykket resultat, på mange områder. Likevel tror jeg samtaler før en eventuell operasjon kan inneholde noen andre mulige løsninger dersom fokuset holdes åpent og ikke låses til et resultat eller en metode.

Det jeg har lest av undersøkelser rundt denne pasientgruppen ser ut til å trekke en rask konklusjon mellom det å oppnå lavere BMI og positive effekter som større arbeidskapasitet, bedre livskvalitet og selvfølelse. Min erfaring med folk som sliter med mat og vekt, i begge retninger, er at BMI ikke har noen direkte innvirkning på disse faktorene, men at det skjer en hel del andre ting i prosessen som påvirker.

Jeg mener det er mange av de samme tankene som svirrer rundt blant de som sliter med å spise mer og de som sliter med å spise mindre. Nå er det ikke alle som lider av sykelig overvekt som har en overspisingslidelse, slett ikke, men jeg synes det er viktig å sette fokus på alle andre veier før man tyr til siste utvei, som et kirurgisk inngrep bør være.

Fellesnevneren ligger i at mange tror at «når jeg bare har gått ned x antall kilo », «når jeg bare blir frisk » eller «når jeg bare oppnår ditt eller datt » - «så kommer jeg til å føle meg bedre ». Reklame for denne typen operasjoner synes å spille på nettopp denne ideen.

Jeg mener bestemt at selvfølelse slett ikke er direkte knyttet til BMI eller prestasjoner, men utelukkende knyttet til hva en tenker om seg selv. Dette igjen vil i sterk grad påvirke ens kapasitet til å delta i arbeidslivet, og det sosiale livet. Min påstand er at dersom selvfølelsen er god og en har det godt i seg selv, vil dette resultere i at en følger kroppens behov for mat i større grad enn de emosjonelle behovene for å spise eller sulte seg. Dette vil igjen regulere vekten nærmere trivselsvekt eller idealvekt.

Hvis dette stemmer, kan det da tenkes at man begynner i feil ende når man velger å ty til operasjon? Og at de samme gode resultatene kunne kommet dersom en begynte i en annen ende i stedet?

Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å legge om livsstil dersom kravene eller rådene kommer utenfra, både når det gjelder å spise mer for å berge livet og når det gjelder å spise mindre for å berge livet. Det virker for meg som om jo hardere jeg går inn for å overbevise noen om å endre sitt spisemønster, jo større blir motstanden. Det som derimot ser ut til å fungere bra, er å jobbe mot en bedre følelse og mindre tankestøy. Da hender det ofte at pasienten selv ser nye løsninger som ikke var tilgjengelig for en så lenge en stritter mot det som blir foreslått. Når motivasjonen og løsningene kommer fra en selv, har man et helt annet og mye bedre utgangspunkt. Etter min erfaring er det her den positive spiralen starter, og vi som helsepersonell kan støtte og veilede underveis.

For å komme hit må kanskje også VI være åpen for å kunne se noe nytt ..?

Vi beveger oss raskt i retning av en heldigitalisert helsesektor. Det krever også at de som jobber der har forståelse for både bruk og utnytte av teknologi.

Det er en spennende tid for de som er interessert i helse og teknologi. Utviklingen har skutt skikkelig fart. Roboter, analyse av stordata, kunstlig intelligens, 3D printing, personifisert behandling, skytjenester og presisjonsmedisin er noen av trendene.

Det kan kalles et “paradigsmeskifte”, selv om ordet et litt stivt og blir ofte misbrukt. Ifølge ordboka betyr dette “et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde”. Og at den grunnleggende strukturen på et område er i ferd med å endres.

For å gi et eksempel. For fem år siden ble rapporten “Innovasjon og omsorg” publisert, også kjent som “Hagen-rapporten, etter Kåre Hagen som ledet arbeidet. På det tidspunktet var et utvalg av Norges klokeste hoder på dette området ganske pessimistisk på vegne av omsorgsektoren. Det var nesten ingen som jobbet med å gi ny teknologi innpass.

Nå kan vi trygt fastslå at innovasjonstakten på omsorg og hjemmeteknologi er blant verdens raskeste utviklinger. Også i Norge er det mange store og små prosjekter på gang, og kommunene er for øyeblikket blant de mest innovative i norsk helsevesen.

Dette betyr også at helsepersonell i økende grad må lære seg å bruke teknologi. Vi har heldigvis lagt debatten om “kalde hender mot kald teknologi” bak oss. Teknologi vil i høyeste grad gi oss mer kvalitetstid med pasientene.

Likevel er det krevende å holde seg oppdatert i en raskt endrende arbeidssituasjon. Vi trenger derfor mye mer fokus på å involvere helseperonell i det store digitaliseringsprosjektet. Både leger og sykepleiere bør få mye mer opplæring om og forståelse for hvilken retning vi er i ferd med å gå.

For et å siden skrev jeg på Dagens Medisin en blogg om hoderegning for sykepleiere, “ Bruk IT, ikke hodet: 2+2 = 5”. Jeg er overbevist om at riktig bruk av teknologi vil gjøre jobben for mange lettere og skape mer trygghet og kvalitet.

Men det forutsetter at vi ikke overlater teknologi til “it-folk”. Vi trenger engasjement og innspill fra leger og sykepleiere, som kan bringen inn sin erfaring og innsikt i hverdagen når vi utformer nye tjenester.

Dette er noe som i mye større grad må legges inn i utdannelsene til helsepersonell. For vi trenger både varme hender og kloke hoder. Implementering av gode løsninger kan ikke skje uten godt samarbeid mellom teknologiutviklingen og de som jobber med helse i hverdagen.

Nard Schreurs er tidligere redaktør for Helse-it bilaget i Computerworld og nå direktør for eHelse og smart tek i IKT-Norge. Han er ansvarlig for EHiN Future Health 2016 på Spektrum i november, som går sammen med European Telemedicine Conference (www.ehin.no)

Jeg var ferdig sykepleier våren 1984. Det begynner å bli en tid siden det nå. All den tiden, alle disse årene, som sykepleier, også med tilleggsutdannelse etter hvert, har gitt meg et mangfold av erfaringer, og uendelig mye kunnskap og kompetanse innen dette fagfeltet.

Selv om jeg de første årene som sykepleier jobbet i generelle indremedisinske avdelinger, og en tid i en urologisk avdeling, så kan jeg med hånden på hjertet si at det er geriatrien, altså den sykepleie som har med syke eldre mennesker gjøre, som i alle disse årene har vært mitt fagbeite, og som har gjort meg til en klok og kyndig sykepleier her.

Etter som tiden har gått har det dukket opp mye nytt i livet, og i verden. Facebook er ett nytt fenomen. Her kom jeg på et tidspunkt i kontakt med en side som het «Norge har råd til å gi alle en verdig død». Senere forsvant denne siden, nærmere bestemt i 2014, den 10. februar, ble denne siden borte, og den nye siden «Verdig eldreomsorg» dukket opp.

På denne tiden var jeg i en jobbsituasjon, som sykepleier i sykehjem i Trondheim, der det overhodet ikke fantes sykepleiefag igjen. Å kunne og å ville yte sykepleie var en hemsko. Jeg hadde havnet i et system der det å ha mål og mening, med tanke på pasientene, de syke, hjelpetrengende eldre, var uønsket og hele systemet hindret meg i å bruke mine kunnskaper og ferdigheter. Frustrasjonen min var på topp, og jeg ble mer og mer engasjert i denne siden. Jeg skrev om faget og de syke, hjelpetrengende eldre, og jeg fikk publisert det jeg skrev på bloggen til denne siden. Jeg kommenterte også under innlegg der, og ble samtidig også bedre og bedre kjent med sidens dyktige og engasjerte administrator Trine Jaksland Graff. Etter hvert utnevnte hun meg også til moderator på siden.

I tillegg til å synliggjøre sider ved dagens norske eldreomsorg der syke, hjelpetrengende eldre og deres pårørende blir godt tatt hånd om, og også der de blir ofre og påføres stadig mer lidelser, var hun veldig klar på at en god eldreomsorg betyr nok fagfolk hos pasientene. Mer enn nok dokumenter og måleskjemaer gir ikke en god nok eller forsvarlig og verdig eldreomsorg. Hun anbefalte å støtte Helsetjenesteaksjonen, som siden starten i 2013 var tydelig på at nå måtte vi ta faget tilbake og få bort New Public Management (NPM) og dens mål- og resultatstyring.

Dette hadde jeg skrevet om i Klassekampen i mai 2013, http://helsetjenesteaksjonen.no/V01/aktuelle-nyheter/anne-merete-hage-det-koster-a-vaere-kamerat/og var helt i tråd med min egen fagforståelse og fagpraksis. Jeg hadde også skrevet om noe lignende i min artikkel i Nursing Philosophy, i 2005 ( http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1466-769X.2005.00231.x/abstract). «A philosophical analysis of the concept empowerment; the fundament of an education-programme to the frail elderly ».

På siden «Verdig eldreomsorg » fant jeg noe som jeg virkelig brant for, og som jeg trodde på, langt inne i mitt faglige og menneskelige hjerte og hode.

Eldreomsorgen i Norge i år 2016 er ikke akseptabel mange steder, og måten den drives på er totalt forvrengt og feil. Og dette skjer når vi nå står foran en formidabel eldrebølge, med stor sannsynlighet for veldig mange hjelpetrengende eldre. Noe må gjøres, for vi kan ikke fortsette i det spor vi stadig er i og stadig utvikler i dag.

Dette betyr i klartekst at vi kan ikke fortsette å utvikle eldreomsorgen vår innen effektiviseringstenkningen i New Public Management.

Ja, det er egentlig ganske så merkverdig da. Mens vi stadig jobber innenfor denne rammen her i Norge, og da også innen eldreomsorgen, så har Christoffer Hood kommet til en oppsiktsvekkende konklusjon. Hood var den som i 1991 navnga den forvaltningspolitiske reformbølge som hadde til hensikt å øke den offentlige sektor sin effektivitet gjennom markedsgjøring, prestasjonsledelse og nye informasjonsteknologier. Navnet på bølgen var New Public Management.

Christoffer Hood og Ruth Dixon har nå etter tredve år med NPM evaluert styringsmetoden, og kommet til følgende konklusjon: Med NPM blir offentlig sektor både dyrere og dårligere! Konklusjonen er også støttet av den danske forskeren professor Jacob Torfing.

Så når vi stadig vekk her i Norge snakker om at vi ikke har grenseløst med penger, men må bruke midlene godt, også i offentlig sektor; hvordan kan vi da fortsette å holde oss til denne mål- og resultatstyringen som NPM står for?

--- --- ---

Noen gode kolleger og venner av meg skrev om myndiggjøring da de drev med et ledelsesstudie for noen år siden. De kom da i kontakt med et begrep for eldreomsorgen som kalles IKOS, «individbasert kompetansestyring». Dette er et begrep, et verktøy, som har noe for seg, tror jeg. Men da må det videreutvikles, og ta konsekvensen av Hood og Dixon sin konklusjon, og frigjøres fra NPM. Her må det, slik en dyktig kollega av meg har tatovert på armen sin, en «tankeomplassering» til.

Denne tankeomplassering vil jeg nå i det følgende bruke litt tid og plass på.

Målet for IKOS er «kvalitet, arbeidsmotivasjon og effektivitet, gjennom riktig bruk av kompetanse». Arbeidsmotivasjon er bygd på Antonovsky sitt helseperspektiv og hans begrep om å oppleve en sammenheng. Ved å gi frihet og ansvar til tjenesteansvarlig og primærkontakt skal IKOS bidra til en større opplevelse av kjernekomponentene hos Antonovsky; forståelighet, håndterbarhet og meningsfullhet, og dermed gi en følelse av sammenheng i arbeidssituasjonen.

Muligens har IKOS, slik det til nå har blitt brukt, for stort slektskap med NPM? NPM har som sin intensjon brukerinnflytelse og medbestemmelse. Myndiggjorte medarbeidere som skal gi en mer effektiv tjeneste. Imidlertid har NPM feilet på et særdeles vesentlig punkt i dette med å myndiggjøre, eller «empower», medarbeiderne. NPM bygger på en tenkning, en forståelse av at det finnes noe absolutt rett og feil. NPM bygger på en forståelse av at det finnes en fasit for alt. NPM bygger på en forståelse av at alt kan årsak og virkning-forklares. Dette innebærer ikke sannheten. Sannheten er ikke så enkel når det gjelder mennesker. Muligens når det gjelder biler, men ikke for mennesker.

Leonard Cohen har skrevet en flott sang om å miste en kjær person, «Alexandra leaving». Sangen er så utrolig vakker. Dessuten er den klok. Et sted i sangen skriver han: «do not choose a cowards explanation, that hides behind, the cause and the effect». En særdeles viktig strofe.

William Edwards Deming var en fremragende matematiker. Ingeniør, statistiker, professor, forfatter, lektor og organisasjonsveileder. Han var klar på at tall og matematikk kommer til kort i en del situasjoner, som i organisasjonsutvikling. Alt kan bare ikke måles.

Trondheim kommune har til det absolutte effektivisert sine tjenester i pleie- og omsorg, i tråd med NPM. Og det innebærer også at ansvar alltid sendes nedover til den enkelte medarbeider. Trondheim kommune er ikke alene om dette i vår iver etter mål- og resultatstyring. Se til Horten og det sykehjemmet der ingen dagvakter kom på vakt. Hva var kommunens konklusjon? «Menneskelig svikt»! Se til barneavdelingen i Kristiansund og barnedødsfallet der. Hva er det ikke Helseforetaket forsøker å gjøre; jo, sende skylden over på den fremragende barnelegen som gjorde alt som sto i hennes makt for den lille gutten.

Hva var det jeg selv, som en kompetent sykepleier i Trondheim kommune daglig kjente på? Jo, at jeg ikke hadde tid til å tenke, eller muligheter til å gjøre det beste for pasientene. At systemet var så låst i forhold til sine begrensede ressurser at det ikke var mulig å gi god behandling, god pleie, eller god omsorg. Jeg var ikke myndiggjort i Trondheim. Jeg var totalt uten innflytelse i min egen arbeidsdag. Derfor ble jeg så frustrert. Og jeg hadde perioder med sykdom med uendelig stive nakkemuskler.

Akkurat denne tilkortkommenheten på grunn av mangel på innflytelse, mangel på ressurser, hadde også nattevakten i Horten, og barnelegen i Kristiansund.

DET SKAL IKKE VÆRE SLIK I NORGE I DAG!

Det er her jeg skriver noe veldig viktig vedrørende myndiggjøring, i min artikkel i «Nursing Philosophy », fra 2005. Om begrepet myndiggjøring skal bli tatt på alvor, så må mennesker bli betraktet som individer med både behov og rettigheter, og selv de mest hjelpetrengende individer har behov som de helt klart er ute av stand til å ivareta selv. Likevel har de rett på mer, og ikke mindre, kontroll over egne liv.

Å fremme denne utvidede kontrollen betyr imidlertid ikke at disse individer og deres behov skal ignoreres. Mens det tradisjonelt har vært slik at helseprofesjoner har forsvart og forebygget, ved å være profesjonelle eksperter med kunnskap om løsninger de kan yte til sine klienter, så vektlegger myndiggjøring at klientene selv innehar en del bestemte kompetanser, og at det ikke bare er en, men mange løsninger. Det er også blitt pekt på elementet av valg som er innebygd i begrepet myndiggjøring. Slik er det nødvendig å påpeke at det kan være vanskelig for profesjonelle å akseptere resultater som ikke er de mest helsefremmende, men dog valget til utdannede mennesker.

Noen har påpekt at når pasientmyndiggjøring er opplevelsen av å føle seg sterk, blir det viktige spørsmål hvordan kan pasienter oppleve seg som sterke? En tilnærming til dette spørsmålet er helseopplysningstilnærmingen, hvor en innebygd antakelse er at helsepersonell myndiggjør pasientene for å få dem til å forandre atferd i en positiv retning. Dette innebærer imidlertid at makten/styrken ikke kommer fra pasienten, men fra de helseprofesjonelle. Denne myndiggjøringsforståelsen kan da bli beskyldt for å være både en skjult form for kapitalisme (pasientene gjør selv det helsepersonell gjør for lønn), og også en skjult form for paternalisme (helseprofesjonelle bestemmer at det er best for pasienten å ta hånd om egen helse)»

Når jeg nå, mange år etterpå leser hva jeg den gang skrev, så er det jo så aldeles grunnleggende og klart hvordan New Public Management har tatt til seg dette begrepet myndiggjøring for å effektivisere, akkurat på den grunnleggende feilaktige måten som jeg her skriver om. Leser man Paulo Freire, som med sin «De undertryktes pedagogikk» har lagt alle såkorn til begrepet myndiggjøring, så ser man også hvordan dette i dagens NPM-samfunn har fått en totalt forvrengt form i offentlig sektor. (Dette kan jeg ikke skrive mer om her, men jeg kan gjerne utdype Freire sin teori i neste blogg.)

Må bare nevne en utdyping av dette som jeg skrev i min artikkel den gang da. Noen har eksemplifisert utfordringen med farmasøytiske enighetsprogrammer, som kategoriseres som pasientmyndiggjøring. På tross av dette er de i sin ånd dialektiske motsetninger til myndiggjøring. Hovedhensikten med disse enighetsprogrammene er å spare penger, mens pasientmyndiggjøring er å verdsette og respektere individenes preferanser, uavhengig av pris.

Til nå har jeg her i første omgang vektlagt dette med å forstå pasientmedvirkning, myndiggjøring og NPM. Samtidig sa jeg at jeg ville si noe om potensialet for en bedre eldreomsorg i framtiden, med IKOS.

Jo, jeg tror på det. IKOS har det i seg, som en mulighet. Men dette verktøyet må frigjøre seg fra NPM, og fra NPM sitt misforståtte myndiggjøringsbegrep. Både pasienter og fagpersonale, skal myndiggjøres i IKOS, i tråd med Paulo Freire sin pedagogikk, og i tråd med denne filosofiske forståelse av empowerment jeg beskrev i min artikkel. Individbasert kompetansestyring, både for pasient og for fagperson, det er hva IKOS har potensialet i seg til å bli.

Om bestiller og utførerenheter fjernes, og bemanningen av fagkompetente mennesker ute der de eldre, syke og hjelpetrengende menneskene er, blir flere, så er vi kommet langt. Alle unødvendige dokumenter, som finnes en masse i dagens pleie- og omsorgstjenester, til frustrasjon både for fagfolk og for pasienter, må bort. Dokumentene som skal finnes skal ha en mening for en best mulig tjeneste til pasientene det gjelder. Ikke for at tjenesten skal kunne forsvare seg i tilfelle klager og anmeldelser, slik det er i dag.

Fragmenterte prosjekter som fjerner respekten for det hele mennesket og helhetsforståelsen i pasientpleien, som Riktig legemiddelbruk, Livsgledesertifisering, Kostkoffert og mye mer må bort, og det må kuttes i utgifter til slike programmer som fjerner fagfolk fra det de i henhold til sine funksjonsbeskrivelser skal ta hånd om. Ansvaret må ligge hos fagfolkene nær pasientene, men da må de også ha mulighetene til å ta dette ansvaret, til pasienten sitt beste. I hovedsak vil det si at det må være nok bemanning med riktig kompetanse der pasientene er.

Det må ikke være slik at om ikke nattevakten går litt utover sine definerte oppgaver og ansvar, så kan det godt forekomme at vedkommende går av jobb uten at dagvakten er på plass. Det må ikke være slik at om ikke legen overdramatiserer og går ut over eget ansvar og egne muligheter, så dør pasientene. Det må ikke være slike at dyktige fagfolk slutter fordi jobben i eldreomsorgen er meningsløs og bare fremmer stress og maktesløshet.

Å ivareta faglig ansvar som sykepleier i eldreomsorgen er å sørge for at pasientene bruker riktige medisiner til enhver tid. Det handler om å tilrettelegge for at pasientene får delta i aktiviteter og slikt som beriker hverdagene deres, utover det rent medisinske. Det handler om å følge med på matinntak og ernæringstilstand, etter den enkelte pasient sitt behov. Det handler om å ha gode, og konstruktive dialoger, med pasient, med pårørende, med tilsynslege, og så videre, hver bidige dag, etter som det er behov for det. Det handler om å kunne faget, og det handler om å kjenne pasienten, og kunne opprettholde kontinuitet og trygghet.

Det er sykepleieren i hjemmesykepleien, som er primærsykepleier, eller som er primærsykepleier i korttidsavdelingen, som best kjenner pasient og pårørende, og kan skrive en begrunnet realistisk søknad om sykehjemsplass. Det er denne sykepleieren som vet noe om hvorfor denne pasienten mener det er i sykehjemmet vedkommende kan få det optimale hjelpetilbud, fordi vedkommende også har en kritisk dialog med pasient og med pårørende, omkring pasientens totale helsetilstand og kommunale tilbud. Det er denne sykepleieren som vet om ektefelle synes det er vondt at ens andre halvdel skal flytte. Det er primærsykepleier i sykehjemmet som kan gi tilbud til ektefelle om å spise middag sammen med ektefelle og/eller overnatte på vedkommendes rom en eller tre netter innimellom. Det er primærsykepleier nær pasienten som kjenner pasient og nettverk og kan skape fleksible tilbud, ikke firkantede dokumenter i rette, uklanderlige juridiske termer, slik bestiller og utførerkonsulentene gjør, etter en times samtale med pasient og kanskje pårørende.

Dette er nå blitt et særdeles langt dokument, en lang blogg. Håper den ikke har kjedet deg, men gitt et innblikk i at det faktisk finnes muligheter for å få en bedre eldreomsorg, uten de altfor store merkostnader, om en bare er villig til å gi tid, respekt og tillit til fagfolk med kompetanse.

Pleie syke med kunnskap

Syke pleiere uten tid

Tid er penger, noe mangler

Syke pleiere uten kunnskap

Tid mangler, kunnskap er penger

Pleie syke

Tid er kunnskap

Pleie syke uten mangler

Sykepleiere

Som mange vet, kom det regjeringsoppnevnte Arbeidstidsutvalget med en rapport i vinter. I utvalget har det blant annet sittet representanter for arbeidsgiverforeningen Spekter. Ingen arbeidstakerorganisasjoner har vært representert. 

For oss sykepleiere innebærer innstillingen fra Arbeidstidsutvalget, dersom denne vedtas av Stortinget, at arbeidsgiver ensidig kan bestemme om vi skal ha turnuser med gjennomsnittsberegning og forkortet hviletid. Det vil si at arbeidsgivere ikke lengre trenger tillitsvalgtes underskrift for å skrive turnuser med ned til til 9 timers hvile mellom vakter. Om en arbeidsgiver da lager en turnus som vi ville vurdert som helsebelastende eller uheldig for den enkeltes velferd, har ikke den tillitsvalgte noen sanksjonsmulighet. Den tillitsvalgte mister innflytelse på turnus. Det betyr at de ansatte mister innflytelse på turnus. Det er en svært uheldig maktforskyvning, som setter mange års tilkjempede rettigheter tilbake i tid. Mangel på innflytelse er også en risikofaktor med tanke på ansattes psykiske helse og trivsel i arbeidslivet. 

Forslaget er heller ikke bra for turnusarbeidendes arbeidshelse. Det er ikke uten grunn at de medlemmene i Arbeidstidsutvalget som har arbeidstid og arbeidsmiljø som fagområde, har tatt dissens. De har altså erklært seg uenige, fordi de mener at dette kan føre til helseskadelige arbeidsforhold.

Det er også vanskelig å forstå hvordan dette skal virke rekrutterende, i et helsevesen som så sårt trenger dyktige, kloke fagfolk som har god helse og makter å stå i arbeid helt fram til pensjonsalder. 

Arbeidstidsutvalgets innstilling er nå ute på høring med frist 1. juli 2016. Høringssvar kan alle skrive, og mitt håp er at alle sykepleiere som er imot dette forslaget leverer et. 

For å hjelpe dere litt, har jeg allerede skrevet et forslag til høringssvar. Det er lov å kopiere denne teksten og lime den inn. Del og bruk! Og hvis du heller vil skrive et eget, så gjør du det. Det viktigste er at vi blir hørt! Det er både til vårt eget og til pasientenes beste at dette ikke realiseres. 

Her er lenke til nettsiden hvor høringssvar kan sendes inn

Kopiér teksten under, hvis du vil: 

I 2016 har vi en allerede dokumentert mangel på helsepersonell. Det er stort rekrutteringsbehov både nå og i framtiden. Da er det viktig å bevare gode og forutsigbare arbeidstidsordninger i helsevesenet, og sikre arbeidstid som er helsefremmende – ikke helsehemmende.

Forskning på arbeidstid viser at skift- og turnusarbeid er helsebelastende. Statens egen forskningsinstitusjon, STAMI, leverte i 2014 en omfattende rapport som dokumenterer dette. Kort hviletid mellom vakter og hyppige skifter kan ha konsekvenser for den enkelte arbeidstakers helse på mange områder: Psykisk helse, søvnforstyrrelser og hjerte- og karsykdommer er områder som berøres. I tillegg til dette kan søvnmangel og slitenhet på grunn av turnus og særlig kort hviletid føre til økt risiko for feil og ulykker, herunder både med risiko for pasientsikkerhet og med risiko for den enkelte ansatt. Forskningen viser også at lav innflytelse og manglende medbestemmelse på egen arbeidssituasjon har negativ innvirkning på psykisk helse.

Lange arbeidsdager, kortere hviletid og økt helgearbeid kan bli konsekvensen dersom Arbeidstidsutvalgets innstilling vedtas. I tillegg reduseres tillitsvalgtes mulighet til på vegne av ansatte å ha innflytelse på arbeidstiden.

De tillitsvalgte er de ansattes talspersoner i samarbeidet med arbeidsgiver. At all makt over arbeidstiden forskyves til arbeidsgiver vil være et tilbakesteg for trepartssamarbeidet og for turnusarbeidendes medbestemmelse. Tillitsvalgtes rolle er å bidra til god helse og velferd for hver enkelt ansatt. Dette er en god investering i sykefraværsforebygging. Når tillitsvalgt inngår avtale med arbeidsgiver om redusert hviletid er dette på grunnlag av en helhetsvurdering av en på forhånd utarbeidet arbeidsplan. Muligheten til denne helhetsvurderingen vil forsvinne dersom arbeidsgiver ikke trenger å inngå avtale med tillitsvalgte. Det er også verdt å legge til at det arbeides for å redusere bruken av redusert hviletid. 

Det er også et paradoks at utvalget foreslår å svekke tillitsvalgtes rolle når Spekter-leder Anne Kari Bratten, og flere med henne, i andre sammenhenger snakker varmt om den norske modellen og trepartssamarbeidet.

I kapittel 13.4.5 skriver Arbeidstidsutvalget at «Mens en utvidet adgang til unntak vil kunne øke risikoen for negative helseeffekter av lang og ubekvem arbeidstid noe, kan bidraget til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse føre til en samlet samfunnsmessig gevinst». Med dette sier altså utvalgets flertall at de er villige til å ofre arbeidshelsa til de som jobber turnus med behov for gjennomsnittsberegning og redusert hviletid, til fordel for samfunnet. Å ofre ansattes arbeidshelse er ikke en fordel for samfunnet. Det er heller ikke en fordel for helsevesenet med dets eksisterende og fremtidige behov for arbeidskraft. Vi snakker om arbeidstakere som skal klare å stå i arbeid til pensjonsalder.

Det er vanskelig å se for seg hvilken samfunnsnytte det vil ha å innføre ordninger i arbeidslivet som medfører større helserisiko for de ansatte og svekket sikkerhet for pasientene. Det er interessant å se at dissensen i Arbeidstidsutvalget tas av de som har fagkompetanse på området arbeidshelse og arbeidsmiljøforskning. Jeg vil be Regjeringen om å ta hensyn til kunnskap og forskning på området og ikke gå inn for et forslag som frarådes på faglig grunnlag. 

Jeg føler mange som jobber i psykisk helse synes det er lettere å snakke om bomber enn "sex-bomber" 

Jeg undrer meg over dette. For ofte når jeg snakker med mennesker som jobber i helsevesenet, har jeg et inntrykk av det kan være utrolig tabu å snakke om sex og kjærlighet?

Ja, det kan virke som det er lettere å snakke om bomber, stemmer og vrangforestillinger, enn noe så naturlig i livet som sex og kjærlighet i psykisk helse. Til og med hat har en utrolig stor plass i psykisk helsearbeid, men altså altfor lite plass til kjærlighet.

Jeg har ofte sagt at kjærester burde komme på resept, da det er en god medisin for selvbilde og selvtillit. Jeg mener selvfølgelig ikke det bokstavelig, men ærlig talt? Hvor godt er det ikke å elske og å bli elsket?

Hvorfor er dette så utrolig tabu? Er det redselen for at brukeren de snakker med ikke skal få gjengjeldt sine følelser? De fleste av oss har opplevd langt større motstand enn det. I tillegg kan det legges mye i å lære å bli avvist, uten at det er noe sykt. Mamma sa til meg da jeg hadde kjærlighetssorg: "Linda, du skal kysse mange frosker før du finner en prins:" Det er da ingen unaturlighet? Heller ingen diagnose. 

Jeg elsker å jobbe med mennesker mot deres egendefinerte drømmer. Jeg har hørt helsepersonell uttale: «Men han (eller hun) drømmer kun om å få seg en kjæreste. Det kan ikke vi gi han (eller henne).».

Neida, det skal dere ikke heller. Like fullt er det en del som kan hjelpes med på vei mot den drømmen. Hva med å spørre: «Hvilke kvaliteter er det viktig for deg at en kjæreste har?» Dersom det er viktig med like interesser, ja da er et naturlig sted å starte å styrke brukeren i å oppsøke steder der interessene dyrkes. Hva hemmer i å oppsøke? Selvtillit? Angst? Depresjon? Selvbilde? Eller andre ting?

Der er det mye som kan gjøres. Jeg VET det! Fordi jeg har fått følge mennesker på en slik reise. Jeg har ikke fulgt, men jeg har vært en del av en heiagjeng.

Noen brukere snakker mye om sex. Er det unaturlig? Finnes det rom for tema som sex og kjærlighet i psykisk helsetilbud?

Jeg har ikke sett det. Heller ikke hørt om det.

Jeg har hørt på stua på psyk at «slikt snakker man ikke om her.»

Det er for så vidt greit nok. Det er ikke veldig hyggelig å høre andre brukere/medpasienters sex-fantasier, men hvor skal de få snakke om det da? Gis det alternativ?

Jeg har sett og fylt ut utallige skjema i psykiatrien, men kan aldri huske å ha blitt spurt om disse temaene. Jeg har fått spørsmål om seksuelle avvik, men aldri om det naturlige rundt sex og kjærlighet.

Er det underliggende at hvis du sliter psykisk, så skal du skamme deg dersom du tenker på slike ting? At du da får skrevet i journal at du har en «seksualisert adferd»? Har ikke de fleste det til tider? Finnes det ikke andre måter å beskrive sex og kjærlighet i psykisk helse enn kun som avvik?

Psykisk helse er da følelsene våre?

Kjærlighet er også en følelse!

Og viktigst av alt:

Sex er ikke kun avvik.