Snøfall som en allegori for sykepleiemangelen

Morgenen 1. mars våknet vi i disse trakter til tung, våt snø og stort sett nymåkte veier. Men, innkjørselen var de fleste steder oppfylt av store klumper med våt snø som det ikke var mulig å «bare kjøre over». For ikke å nevne selve oppkjørselen …

Jeg tok måka fatt både hos oss selv og naboen. Aktiviteten ga rom for refleksjoner: Hva med dem som ikke kan måke selv? Hva med dem som ikke har noen rundt seg som kan måke? Hva med dem som må ut i snøværet på grunn av, for eksempel, jobb eller behov for medisinsk behandling eller undersøkelse?

Mange har ikke noe valg

I disse pandemitider kan man selvsagt argumentere med at det er en fordel at folk holder seg hjemme. Men, som sagt er det noen som ikke har noe valg. Hva er konsekvensen dersom innkjørselen ikke blir måkt? For det første kan det medføre forsinkelser fordi folk ikke kommer seg på jobb eller til behandling/undersøkelse i tide, eller at de ikke kommer dit i det hele tatt.

Et alternativ kan selvsagt være å reise kollektivt. Likevel må man ut i snøføyka og buksere seg over snøfonna. Jeg har mang en gang vært bekymret for konsekvensene dersom noen nær meg sklir, faller og skader seg. Selve snømåkingen kan selvsagt også påføre skade, og det kan medføre en merbelastning på dem som har flere å måke for.

Dette kan i ytterste konsekvens medføre at andre oppgaver må utsettes eller reduseres, eller at stresset påfører sykdom. Ved manglende snømåking av veier kan det føre til trafikkaos, eller i verste fall alvorlige ulykker.

Vi burde være forberedt på snø

Snøfall i mars i Norge vet vi godt om muligheten for. Det er noe samfunnet burde være forberedt på og avsette penger til å håndtere. Det synes som om det er avsatt midler til måking visse steder og i visse «former», for eksempel da ikke til inn- og utkjørsler. Og det kan selvsagt også her være snakk om personell: at det ikke er nok folk og «verktøy» (traktorer, måkebiler og så videre) tilgjengelig.

Hvilke samfunnsøkonomiske konsekvenser kan et snøfall ha? Både i form av økt ressursbehov til måking, men også i form av de forsinkelser, utsettelser, skader og merbelastninger måking/manglende måking kan medføre?

Ved snøfall hadde det kanskje vært god samfunnsøkonomi å sikre nok personell til å måke alle veier – både store og små. Til å måke inn- og utkjørsler, passasjer til inngangsdører for dem som ikke klarer å måke selv, eller som ikke har noen som kan gjøre det for seg?

Helsevesenet – et snøfall?

Her fikk jeg altså en assosiasjon til situasjonen i helsevesenet generelt og til sykepleiemangelen spesielt. I disse dager er rapporten «Forberedt på neste krise? Vurdering av helse- og omsorgssektorens kapasitet til å håndtere fremtidig etterspørsel» offentliggjort.

Rapporten er produsert av Menon Economics på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund og omtalt som Menon-rapporten 2021. Denne rapporten vil mange høre mye om i tiden fremover. Menon har gjennomført en analyse av den norske helse- og omsorgssektorens kapasitet og sektorens evne til å håndtere samfunnets raskt økende etterspørsel etter helsetjenester.

Menon-rapporten

Mye av lesningen var for meg svært kjent: Andelen eldre og kronisk syke øker, helsetjenesten er allerede overbelastet, og det er mangel på helsepersonell allerede nå. Rapporten påpeker at «SSBs framskrivinger viser at bemanningsbehovet i helsevesenet frem mot 2060 vil dobles». Videre at: «Underkapasiteten i helsevesenet vil i løpet av de neste tiårene bli på flere hundre tusen årsverk og skape et enormt gap mellom behov og faktisk tilbud».

Rapporten viser til Stortingsmeldingen «Kvalitet og pasientsikkerhet»fra 2016 som også da synliggjorde utfordringen: «Det er bred enighet om at det verken er bærekraftig eller mulig å løse utfordringene gjennom økte ressurser og flere ansatte. Derfor må helse- og omsorgstjenesten allerede nå utvikle nye og bedre måter å arbeide og samhandle på for å sikre kvalitet og pasientsikkerhet».

Nødløsninger fremfor langsiktig planlegging

Det jeg også synes var kjent er at «fokuset på kortsiktige problemer går på bekostning av langsiktige investeringsbeslutninger» (jamfør måk snø på hovedveiene med de traktorene og folka vi har), økt sysselsetting går på bekostning av investeringer (for eksempel bygging av nye sykehjem/sykehus) og at «mangelen på helsepersonell med rett kompetanse har vært et stadig større problem over de siste årene».

Den nye innfallsvinkelen for min del var oppmerksomheten rundt «verdien av helsetjenesten må vurderes i et samfunnsperspektiv», noe covid-19-pandemien virkelig har vist oss. Når sykdom overtar, blir ressursene for knappe, og det går igjen utover samfunnet på alle nivåer og innen alle funksjoner. Videre viser rapporten til samfunnskonsekvenser av et overbelastet helsevesen. Her vil jeg gjerne fremheve et helt avsnitt fra rapporten:

Konsekvenser for samfunnet

«Dersom det offentlig finansierte helsevesenet ikke imøtekommer samfunnets økende behov for helsetjenester, ser vi det imidlertid som sannsynlig at etterspørselen vil møtes gjennom andre kanaler da folk uansett prioriterer sin egen og sine nærmestes helse høyt. Dette vil i så fall virke dempende på de negative samfunnsøkonomiske konsekvensene av et overbelastet helsevesen, men vil samtidig innebære flere samfunnseffekter som kan ansees som uønsket:

• Økt familieomsorg: Et hovedtrekk ved den historiske utviklingen er at offentlige helse- og omsorgstjenester har erstattet mer og mer av familieomsorgen ved å overta en stadig større andel av pleie- og omsorgsbehovet. Dette har blant annet ført til økt lønnsarbeid blant kvinner. Den forestående kapasitetsmangelen i helsevesenet vil kunne snu om på denne trenden.
   
• Todelt helsevesen: Dersom ikke etterspørselen etter helsetjenester imøtekommes av offentlig finansierte helsetjenester, vil etterspørselen kunne få utløp gjennom andre kanaler. Det vil si at innbyggere med tilstrekkelig ressurser vil dekke eget behov med privatfinansierte helsetjenester.»

Dette er i aller høyeste grad bekymringsverdig og på linje med snøstorm i ett år … (eller noe sånt). Rapportens konklusjon er blant annet: «Når budsjettene blir for stramme, blir det vanskelig å fatte langsiktige beslutninger. Et sentralt grep for å sikre et bærekraftig helsevesen vil derfor være å øke de økonomiske rammene for helsesektoren».

Bevilg mer penger!

Her er vi over til sakens kjerne: Det koster å ha et velfungerende helsevesen (eller snøfrie veier og trygg passasje). Alternativet er at familien overtar flere oppgaver innen helse (og her er min erfaring som sykepleier, spesialsykepleier og forsker at mange pårørende allerede gjør mye og ikke har kapasitet eller overskudd til å påta seg mer).

For å beholde og rekruttere til helsetjenesten må vi sikre en lønn å leve av, at helsepersonell har den kompetansen som er nødvendig for de oppgavene de er satt til å utføre, som har en arbeidstid de kan leve med over tid og som har samme rettigheter/plikter som annet personell ellers i samfunnet. Les artikkelene «Slitne kvinner, skadde menn: Yrkesskader er ikke for alle», «– Kampen om rett til arbeidstøy er også en likestillingskamp», «40 ulike stillingsbrøker for sykepleiere utlyst samtidig» og «Etter rettssaken: – Jeg er skuffet og lei meg».