– Medikamentell behandling for ADHD vil fungere best når andre tiltak og behandling er på plass, sier Kristin Rossvang.

Hun jobber på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) Grenland Sør i Skien. Rossvang er utdannet helsesykepleier og har rollen som ADHD-sykepleier.

– Når den unge med ADHD-diagnose får gjøre noe den liker og brenner for, kan personen bli en superressurs, forteller hun. 

ADHD er forkortelse for attention deficit hyperactivity disorder.

To hovedtyper

Den største gruppen ved BUP er barn og unge som henvises for utredning av ADHD. Symptomene kan deles inn i to hovedtyper: uoppmerksomhet og hyperaktiv-impulsiv atferd.

Uoppmerksomhet kan blant annet være at den unge ikke klarer å fokusere på detaljer, ikke virker å høre etter og ofte mister ting. Hyperaktiv-impulsiv atferd kan vise seg som uro, at barnet forlater pulten sin i timen, har vansker med å være stille, avbryter andre og strever med å vente på tur.

ADHD-sykepleier er ingen formell tittel.

– Det sto ADHD-sykepleier i stillingsutlysningen, og de ønsket en sykepleier gjerne med videreutdanning og erfaring fra arbeid med barn og unge. Jeg hadde ti års erfaring som helsesykepleier før jeg startet i jobben, og det var godt erfaring å ha, sier Kristin. 

– Det fine er å se hvert enkelt barn, ikke bare symptomene.

Oppgavedeling fra lege til sykepleier

Rossvang startet i stillingen for halvannet åssiden som spesialsykepleier i et forbedringsprosjekt. Målet er å bedre kapasiteten og sikre likeverdig behandling ved oppgavedeling fra overlege til spesialsykepleier i den medikamentelle behandlingen av ADHD. 

Prosjektet har fire delmål:

• Oppgavedeling fra lege til sykepleier
• Redusert ventetid på medikamentell behandling av ADHD
• Like god eller bedre pasienttilfredshet
• Bedre tilgjengelig legeressurs i avdelingen

ADHD-sykepleieren har ansvar for organiseringen av oppfølgingen, somatiske målinger og innhenting av observasjoner av både effekt og eventuelle bivirkninger. Kristin samarbeider tett med overlege gjennom hele behandlingsløpet.

– Medisinoppfølgingen handler også mye om psykoedukasjon, om å lære hvordan ADHD oppleves for barnet eller ungdommen samt å kartlegge deres ressurser og utfordringer, sier hun. 

– Statistisk er det nok flest gutter som får diagnosen.

Kristin har ikke tall på kjønnsfordelingen av ADHD, men peker på at jenter ofte får diagnosen noe senere enn gutter. Symptomene kan være mindre synlige, og det kan ta lengre tid før de blir forstått riktig.

Bli kjent med sin ADHD 

– Vi bruker et oppfølgingshjul, forteller hun.

Hjulet visualiserer fremdriften i oppfølgingen,der kontakten er hyppigst etter medisinoppstart.

– Det skal være prøvd ut andre behandlingsformer før medisiner blir tatt i bruk. 

Medikamentell behandling kommer i tillegg til annen behandling. 

De unge følges særlig tett opp de første åtte ukene, som regel ukentlig, og deretter sjeldnere. De møter til poliklinikken sammen med foreldre, eller Rossvang har telefonkontakt.

Hun gir kunnskap og informasjon om ADHD, forklarer hva som kan forventes av effekt, og innhenter observasjoner fra foreldre og skole.

Å få en diagnose

– Hvordan opplever du at den unge reagerer på å få en ADHD-diagnose?

– Det oppleves svært ulikt. For noen barn kan diagnosen være en lettelse, en forklaring på hvorfor skolearbeid har vært svært vanskelig over tid. Mens andre kan ha vanskeligheter med å kjenne seg igjen og forstå hva diagnosen betyr for dem. De trenger tid, sier hun.

– Når medisinene fungerer godt uten bivirkninger, og det er bedring i symptomene slik at funksjonen i hverdagen øker, kan oppfølgingen overføres til fastlegen.

Å ha en diagnose 

– Barna har utrolig mange beskrivelser om hvordan de opplever å ha ADHD, forteller Kristin. 

– For det kan oppleves svært ulikt for hvert enkelt barn. De har ulike ressurser, og symptomene vil påvirke dem i ulik grad og på ulik måte. Skal man kunne gjøre en forskjell og bidra til at barna mestrer hverdagen sin og trives, er det avgjørende å henvende seg direkte til barnet, være nysgjerrig og la barnet komme med egne beskrivelser og refleksjoner. 

– Jeg lærer utrolig mye om hvordan deres ADHD ser ut i møte med barna og deres foreldre. 

Skole bør tidlig involveres

– ADHD er ingen sykdom. Det er mer som en måte å fungere på, sier Rossvang.

Diagnosen forsvinner ikke. ADHD er en nevroutviklingsforstyrrelse, og for mange vil symptomene kunne endre seg når man blir voksen og har lært å mestre dem over tid.

– Det er ofte i skolesituasjon at symptomene blir problematiske og skaper trøbbel, sier hun.

– Å sitte stille i et klasserom over tid og konsentrere seg kan være vanskelig. Tilrettelegging på skolen er kanskje det viktigste tiltaket.

Med samtykke fra foreldre blir derfor lærere tidlig involvert for å gjøre observasjoner i skolehverdagen.

– Medisiner er en del av behandlingen, men forståelsen om hvordan diagnosen påvirker barnet, må være i sentrum. At de rundt møter barnet på en hensiktsmessig måte og legger til rette, vil være avgjørende for trivsel og mestring i hverdagen.