fbpx – Sykepleiere må ta seg tid til god forflytningsteknikk Hopp til hovedinnhold

– Sykepleiere må ta seg tid til god forflytningsteknikk

bildet viser Suzanne Merkus
SKAL BARE: – Sykepleiere må ikke gå i «skal-bare»-fellen og belaste skuldre, nakke og rygg med tunge pasientløft. De må ta seg tid til å bruke riktige forflytningsteknikker og -hjelpemidler, råder Suzanne Merkus, forsker ved Stami. (Foto: Eivor Hofstad)

Helsepersonell har økt risiko for å utvikle smerte i nakke- og skulderpartiet ved lav belastning hvis de ikke har smerter fra før. Den samme risikoen er ikke vist hos dem som har smerter fra før, ifølge ny norsk studie.

Suzanne Merkus har doktorgrad i arbeidshelse og mastergrad i bevegelsesvitenskap. Hun kaller seg «bevegelsesvitenskaper» og jobber som postdoc ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami).

I 2019 viste forskningen hun har vært med på at byggebransjen tilrettelegger bedre for eldre arbeidstakere enn pleie- og omsorgssektoren gjør.

Nå har Merkus og kollegene brukt noe av det samme materialet (60 bygg- og anleggsarbeidere og 61 arbeidere i pleie- og omsorgssektoren i Oslo-området, hvorav 12 er sykepleiere), innhentet i 2014.

Resultatene er publisert i International Archives of Occupational and Environmental Health med Merkus som førsteforfatter.

En dags målinger

Forskerne har sett nærmere på hvor lenge og hvor ofte på dagen deltakerne jobbet med armene hevet, og hvor mye muskelaktivitet de hadde i nakken.

Deltakerne ble også spurt om hvor mye vondt de hadde i nakken og skuldrene over en periode på to år.

De 121 deltakerne måtte gå med en brikke på hver overarm på en vakt. Disse målte armbevegelsene på begge sider. I tillegg måtte de gå med en liten sekk under klærne som var koplet til utstyr i nakken og på skuldrene for å måle muskelaktiviteten.

– Tidligere har man bare målt det ene eller det andre, dette er første gangen vi har sett på begge deler, forklarer Merkus.

Forskerne observerte deltakerne underveis, og snakket bare med dem den halvtimen det tok å montere utstyret på.

De så blant annet at det var noe variasjon på arbeidsstedene. Noen hadde heiser montert i taket til alle som trengte det, andre hadde pasientheis som kunne flyttes rundt.

Økt risiko hos noen

– Belastningsnivået i seg selv er ikke så voldsomt høyt hos pleie- og omsorgsgruppen. Det er jo i seg selv betryggende, sier Merkus og er rask med å legge til et «men»:

– Men likevel så vi en økt risiko for økt smerte etter hvert hos noen av deltakerne.

Forskerne fant at belastningsnivå blant deltakerne totalt sett ikke økte risiko for å få smerte. Men likevel var belastning i nakke- og skulderpartiet hos dem som ikke hadde smerte ved starten av studien, høy nok til å kunne bidra til at smerte oppsto.

– Vil det si at dere fant en risikoøkning hos dem som ikke hadde smerte fra før?

– Ja.

– Hvor høy risikoøkning snakker vi om?

– Risikoen var ikke veldig høy gjennom de to årene vi følge deltakerne, men hvis man ser det gjennom en karriere som varer cirka 40 år eller lengre, så kan selv en liten risiko bety en del.

Ulik belastning på ulike yrkesgrupper

– Hva kan grunnen være til at dere ikke ser samme risiko hos de som har smerter fra før?

– Kanskje er de mer forsiktige når de jobber, det må de i så fall gjerne fortsette med. Kan hende er de flinkere til å variere arbeidsoppgavene med mer og mindre belastende oppgaver om hverandre, slik at ikke belastningen hoper seg opp.

– Hadde resultatene noen sammenheng med deltakernes alder?

– Nei, dette var uavhengig av deltakernes alder.

– Så dere noen forskjeller mellom de ulike yrkesgruppene i pleie- og omsorg?

– Sykepleierne bidrar hvor de kan, men i praksis så vi en tendens til at assistenter og helsefagarbeidere tar litt tyngre oppgaver enn sykepleiere.

Råd til friske og raske sykepleiere

– Hva er spesielt viktig at sykepleiere tenker på eller gjør, når de begynner friske og raske i yrket?

– De bør være bevisste på at de har en karriere foran seg som de allerede nå kan legge en base for. De må tørre å være med å skape en kultur der gode forflytningsteknikker brukes. Ikke gå i «skal-bare»-fellen og belaste skuldre, nakke og rygg med tunge pasientløft, men heller ta seg tid til å bruke riktige forflytningsteknikker og -hjelpemidler.

Merkus er den første til å innrømme at det er lettere sagt enn gjort. Det er så raskt og lettvint å bare rulle pasienten over på siden i stedet for å bruke dralaken, for eksempel.

Hun minnes da hun selv jobbet som miljøterapeut i en omsorgsbolig. De hadde en klient som fikk epileptisk anfall.

– Det ble en del stress rundt episoden, og vi var tre personer som bar henne inn på rommet. Vi burde ha hentet en heis, men vi ville skynde oss og gjøre det så komfortabelt som mulig for klienten.

Handler om arbeidsorganiseringen

Merkus legger til at de fleste vet jo utmerket godt at de må bruke gode forflytningsteknikker.

– Men en ting de kanskje kan bli flinkere til er å se hvordan de belastende oppgavene er fordelt gjennom dagen. Hvis de har en del tyngre pleiepasienter, kan de for eksempel se om det er mulig å ha to personer på disse.

– Det er også mulig å organisere arbeidsdagen slik at ansatte i sykehjem veksler mellom pasienter som trenger mer pleiehjelp og pasienter som trenger mindre hjelp. Dette handler mye om arbeidsorganiseringen.

Arbeidsgiveransvar

– Hva tenker du er viktig at arbeidsgivere gjør i denne sammenhengen?

– Arbeidsgivere har en forpliktelse til å legge til rette så ikke arbeidet er helseskadelig. Det betyr at de må legge til rette for å redusere risikoen for at ansatte ikke får muskel og skjelettsmerter, noe som er den ledende årsaken til sykefravær i pleie- og omsorgssektoren. Arbeidsgiver er ansvarlige for både organisering av arbeidet, kurs og opplæring og at godt utstyr er tilgjengelig.

– Lederne da?

– De må ikke glemme at de ansatte ofte har veldig gode løsninger, så ledere som har en god dialog med de ansatte, er ofte de beste. De bør se i hvilken grad det er mulig å fordele de belastende oppgavene utover arbeidsdagen og prøve å tenke fysisk og psykisk belastning når de legger turnusplanene. Det er bedre å rullere på belastningen, sier Suzanne Merkus.

Tenk forflytning, ikke løft

Bildet viser bedriftsfysioterapeutene Anne Aschehoug Loftu og Sigrunn Haug Simensen viser hvordan man ved hjelp av forflytningsteknikk kan flytte «pasient» Gina Grøtting Sjöström oppover i sykesengen på en mindre belastende måte.
BEDRE FOR ALLE: Bedriftsfysioterapeutene Anne Aschehoug Loftu (t.v.) og Sigrunn Haug Simensen viser hvordan man ved hjelp av forflytningsteknikk kan flytte «pasient» Gina Grøtting Sjöström oppover i sykesengen på en mindre belastende måte. Foto: Kari Anne Dolonen.

Bruker du forflytningsteknikk, kan du spare kroppen din for belastning og gi pasienten mulighet til å hjelpe til med egne ressurser.

– Egen kropp og helse kan ofte komme i annen rekke for mange sykepleiere. Fokuset på å hjelpe og gi omsorg til pasienten kan potensielt gi opphav til en del muskel- og skjelettplager hos de ansatte, sier Anne Aschehoug Loftu, som er bedriftsfysioterapeut ved Oslo universitetssykehus. 

Hun forteller at plagene ofte oppstår ved håndtering av pasienter.

– Det kan være man skal forflytte pasienten oppover i seng, til og fra dostol eller opp på sengekant, som kan oppleves tungt. Hvis man ikke reduserer den ytre belastningen, kan det overstige kroppens kapasitet, forklarer hun.

Ulike belastningsgrenser

Arbeidsrelaterte muskel- og skjelettplager oppstår når arbeidet man gjør over tid fører til påkjenninger eller belastninger som er større enn det kroppen tåler.

Grensen mellom hva som er fysisk akseptabel og skadelig belastning er forskjellig fra person til person. Psykiske belastninger som tidspress, styrt arbeid, krav til oppmerksomhet, konsentrasjon, presisjon og mellommenneskelige relasjoner kan også påvirke muskulaturen og dermed forsterke effekten av den fysiske belastningen.

Arbeidsmiljøloven sier

Arbeidsgiver plikter å gi opplæring i forhold til egen arbeidsplass og iverksette nødvendige tiltak. Arbeidstaker plikter til å medvirke til gjennomføring av tiltak. Ved tungt eller ensformig arbeid skal arbeidstakere gis opplæring i hensiktsmessig arbeidsteknikk, bruk av hjelpemidler og hvordan helseskade kan unngås. 

Arbeidsmiljøloven

Belastningslidelser kommer senere

Forskning viser at nyutdannete sykepleiere er en utsatt gruppe. De har ikke lyst til å feile i jobben og går derfor veldig opp i faget på bekostning av kroppens egne signaler.

– Vi ser at det første året er kritisk for nyansatte, der skader kan oppstå. Så kommer belastningslidelsene senere, sier Loftu.

Etter hvert som man blir eldre, forsvinner muskelmassen i kroppen hvis man ikke aktivt vedlikeholder denne gjennom trening. Ryggen er spesielt sårbar ved for lite aktivitet.

– Mange kan ha nytte av økt kunnskap om rygg, hvordan en sterk rygg fungerer og at en del plager er en normal del av livet.

Å ivareta egen helse kan være et sårt tema for mange, tror Loftu. Det å gjøre de lure tingene er ikke alltid like lett.  

Kollektiv verdi i trening

Loftu oppfordrer avdelinger til å vurdere om de kan gjøre noen felles tiltak for at de ansatte skal øke sine ressurser. Flere avdelinger har god effekt av ti minutters treningsøkt med strikker og andre øvelser. Det viktigste er å tenke lavterskel og dermed ha større sannsynlighet for å få med flest mulig.

En god motivasjon for de mest utrente er at det er nettopp denne gruppen som har størst effekt av treningen. All aktivitet vil hjelpe, men det beste er om man klarer Helsedirektoratets minimumskrav om 30 minutter med moderat aktivitet hver dag. En kartlegging av muskel- og skjelettplager blant de ansatte på avdelingen kan også gi ekstra motivasjon, tror Loftu.

Egen kropp og helse kommer i annen rekke for mange sykepleiere.

Anne Aschehoug Loftu, bedriftsfysioterapeut OUS

– Det er viktig at man har en grunnstyrke i kroppen. Det gjøres enkelt ved å jobbe med de største muskelgruppene og gjøre øvelser for dem to ganger i uken. Det trenger ikke å ta mer enn 10 minutter av gangen, da vil du vedlikeholde muskelmassen, sier Loftu.

Muskelmassen er ferskvare

Muskel- og skjelettsystemet er bygget slik at du må bruke musklene for at de ikke skal forsvinne. Øvelser som knebøy, utfall, pushups, dips, setehev for rygg og sete er gode øvelser. Det er enkelt å justere og gjøre en øvelse tyngre uten ekstra utstyr. Bruk av egen kroppsvekt holder lenge.

– Gjør man øvelser for å gjøre seg selv sterkere, så har man gjort mye riktig for å øke egen kapasitet. Da tåler man jo mer, sier Loftu.

Bildet viser treningsøvelser for grunnstyrke i kroppen: knebøy, armhevinger på stol, dips og sete- og rygghev.
TRENINGSØVELSER: Øvelser som knebøy, armhevinger på stol, dips og sete- og rygghev er gode øvelser for å få god grunnstyrke i kroppen. Foto: Kari Anne Dolonen

Viktig å redusere belastning

Loftu forteller videre at om du er flink til å gjøre gode ting for deg selv, gå turer, trener litt styrke, og i tillegg gjør forflytning av pasienter på en måte som reduserer belastning, vil du kunne konsentrere deg mer om det faglige. 

For å redusere belastning i nakke og skulder, er det viktig at man tenker forflytning og ikke løft. Løft er en vertikal forflytning av en gjenstand eller person som går oppover, mens forflytning er en horisontal bevegelse der du enten dytter, ruller, skyver eller trekker. Du jobber parallelt med tyngdekraften og ikke mot den. Løft er tungt, spesielt når det er over hva vi kan beregne som en akseptabel belastning. Vi kan skyve og dytte opp til 200 kilo, men vi kan bare løfte 15 kilo. Én forflytning er ikke så ille, men når du ganger det med antall ganger du gjør det i løpet av en dag og i løpet av et år, blir det mye. Derfor bør du hele tiden redusere belastning der du kan.

Bildet viser bedriftsfysioterapeutene Anne Aschehoug Loftu (t.v.) og Sigrunn Haug Simensen vise hvordan man kan bruke stikklaken og forflytningsduk ved forflytning av pasient i seng.
FORFLYTNINGSTEKNIKK: Bedriftsfysioterapeutene Anne Aschehoug Loftu (t.v.) og Sigrunn Haug Simensen viser hvordan man kan bruke stikklaken (hvit) og skliduk (rød) for å forflytte «pasient» Gina Grøtting Sjöström i sengen. Foto: Kari Anne Dolonen

Loftu trekker frem fysioterapeut Per Halvor Lunde som en viktig kilde for forflytningsteknikker og tenkemåte. Han har jobbet med å utvikle disse teknikkene, skrevet flere bøker og holdt mange kurs både i inn- og utland.

Planlegg forflytningsoppgaven

Forflytningskunnskap handler om å tilby pasienten gode og behagelige forflytninger og deg selv god arbeidsteknikk.

– At jeg skal gjøre det best mulig for pasienten og samtidig verne meg for mye plager, det er et tankesett du må kople på. Du neglisjere egentlig både deg selv og pasienten hvis du gjør det på en tung og litt uetisk måte, sier Loftu.

Hennes råd er å forberede pasienten på hva som skal skje, legge til rette for god forflytning og be om hjelp fra kollegaer ved behov. Forflytningsteknikk handler om å se pasienten som en sentral del av forflytningen. Det skal gjøres på deres premisser og ikke fordi sykepleierne har dårlig tid. Det er en del av rehabiliteringen og helsehjelpen de får på sykehus. Pasienten kan også få en mer selvstendig rolle og hjelpe til med egen kraft der det er mulig.

– Pasientene har en rett til å bruke de ressursene de har til enhver tid, ifølge Pasientrettighetsloven. Dette ivaretas ved å anvende forflytningsteknikk samtidig som man tar hensyn til egen helse. Pasientrettighetsloven og Arbeidsmiljøloven er sidestilt og skal begge oppfylles, sier hun.

Loftu tror det kan være god erfaring om man selv har vært pasient og kjent forskjellen på å bli løftet og forflyttet. Hun mener det kan være motivasjon for å bruke teknikkene selv.

Grunnprinsipper i forflytning

Tre av de viktigste grunnprinsippene i forflytningskunnskap er det naturlige bevegelsesmønsteret, samarbeid med fysiske lover og båtprinsippet.

Det naturlige bevegelsesmønsteret er at vi flytter én kroppsdel om gangen og forflytter tyngden fra kroppsdel til kroppsdel. Hva ville du gjort selv hvis du skulle flyttet på deg fra et sted til et annet? Finn pasientens funksjonsnivå og ressurser og utnytt dette maksimalt. Dette kan variere fra dag til dag, fra time til time og for eksempel før eller etter en treningsøkt med fysioterapeuten.

Bildet viser bedriftsfysioterapeut Anne Aschehoug Loftu som viser frem en forflytningsduk.
SKLIDUK: Bedriftsfysioterapeut Anne Aschehoug Loftu viser frem ulike hjelpemidler som brukes i forflytningsteknikk. Skliduk er et stykke stoff i glatt, tynt materiale som brukes for å oppheve trykkpunkter og dermed minske friksjon. Foto: Kari Anne Dolonen

Samarbeid med de fysiske lovene går ut på å redusere friksjon, utnytte trykkpunkter og jobbe parallelt med tyngdekraften.

– Ved å kunne mer om trykkpunkter, vil man redusere mye av den fysiske belastningen i pasientforflytning, sier Loftu.

Trykkpunktene er der hvor pasienten selv trykker ned og vil være en brems i en forflytning. Når en pasient ligger, vil dette være rundt setet, skulderbladene, legger, heler og hodet. Disse punktene må man prøve å oppheve ved å bruke noe glatt under, da vil det bli mye lettere å forflytte pasienten i sengen.

De beste hjelpemidlene for å oppheve trykkpunktene er sklibrett, skliduker eller plastposer som gjør at det blir glattere.

Båtprinsippet er det siste av de tre viktigste grunnprinsippene. Det går ut på å få vekten over på noe glatt før man kan skyve.

Bildet viser bedriftsfysioterapeut Anne Aschehoug Loftu som viser frem et stikklaken.
STIKKLAKEN: Bedriftsfysioterapeut Anne Aschehoug Loftu viser frem et stikklaken som brukes til å trekke og rulle en pasient i forflytningsteknikk. Foto: Kari Anne Dolonen

Skap en forflytningskultur

– Det gjelder å skape en forflytningskultur på avdelingen, der man jobber sammen for å ivareta egen helse og det at også pasienten settes i sentrum. Utdanning av interne forflytningsveiledere kan være en nyttig link mellom ansatte og leder, sier Loftu.

Hun forteller videre at det viktigste er at en leder ser potensialet ved å sette av tid til å øve på forflytning, kjøpe inn det utstyret man trenger og legge til rette for at de ansatte kan ivareta egen helse. Hele avdelingen må være med. Det må være tydelig hva hensikten med dette er. Det er viktig at det forankres i lederen, som er pådriver og premissleverandør.

Det er leder som er nøkkelpersonen her.

Anne Aschehoug Loftu, bedriftsfysioterapeut OUS

Mange steder blir forflytning sett på som en tidstyv fordi det ikke er blitt automatisert på avdelingen. Kartlegging av hvilke typer forflytninger, ressurser og utstyr man har på avdelingen er et fint utgangspunkt. Jo flere som kan forflytning og jo mer kunnskap folk har, jo vanskeligere er det å droppe å bruke det.

– Det er leder som er nøkkelpersonen her, så send leder på kurs, oppfordrer Loftu.

Hun sier at nødvendig utstyr kanskje kan koste 30 000 kroner. Men om man dermed kan være én pleier i stedet for to, at man bruker fem minutter i stedet for ti, så kan man spare inn mye. Men å danne en forflytningskultur er et langsiktig prosjekt og tar gjerne flere år.

– Hvis de også får mindre sykefravær og plager, så er det egentlig et ganske enkelt regnestykke, sier Loftu.

Bildet viser bedriftsfysioterapeut Anne Aschehoug Loftu som viser frem et glidebrett.
GLIDEBRETT: Bedriftsfysioterapeut Anne Aschehoug Loftu viser frem glidebrett som for eksempel kan brukes for å forflytte en pasient fra én seng til en annen. Foto: Kari Anne Dolonen

De som jobber alene, må få kursingen sin tilpasset. Er man på rom eller hjemmebesøk, må hjelpemidlene enten ligger der eller man kan ha med seg enkle hjelpemidler.

– Det har kommet flere typer forflytningsduker som er lett å ha med i lomma. Kanskje det kan være et minimum av utstyr hvis man skal reise rundt? foreslår hun.

– Man skal ikke utføre ting som belaster eller gjør at man kan skade egen helse, sier Loftu.

– God kommunikasjon og samarbeid med hjemmeboende er vesentlig. Hvis man er litt ydmyk på at man prøver ut forskjellige hjelpemidler, kan pasienten medvirke.

Bildet viser bedriftsfysioterapeut Anne Aschehoug Loftu som viser frem en antisklimatte.
ANTISKLIMATTE: Dette hjelpemiddelet kan for eksempel brukes under føttene til en pasient som med egne ressurser skal hjelpe til med å komme oppover i sengen. Bedriftsfysioterapeut Anne Aschehoug Loftu viser frem. Foto: Kari Anne Dolonen

Koster å endre vaner

Loftu tror folk ikke er helt bevisste på hva de gjør og hvorfor de gjør det. Det koster litt å endre på vaner. Noen har ledere som krever bruk av forflytningsteknikk. Fordi det er det beste for pasienten og best for dem selv. Dette forutsetter at gjeldende metoder er utprøvd og forankret hos de ansatte.

– Motstanden mot forflytning er ofte tidsaspektet. Og det er ikke rart hvis man ikke får øvd og har tilpassete hjelpemidler tilgjengelig. Når nye metoder er innarbeidet, er ikke lenger tidsaspektet en like stor barriere.

God arbeidsstilling er viktig

Sengen er det viktigste hjelpemiddelet man har. Loftu forklarer at man alltid bør passe på at denne er i riktig høyde og i stand. Ofte er det mest gunstig å ha den i hoftehøyde og jobbe nærme kroppen. Stå gjerne i litt bredbent gangstående, da står du stabilt. Unngå mest mulig rotasjon av kroppen, spesielt med ytre vekt. Tilpass til den du jobber sammen med. Kanskje dere må inngå noen kompromisser?

Bruk egen kroppsvekt ved å bruke strake armer, da slipper du unødvendig belastning i overarmene og det er lettere at forflytningen ikke blir et løft.

Fire dagers kurs

Loftu og de andre fysioterapeutene i bedriftshelsetjenesten ved OUS arrangerer forflytningskurs for ansatte som dette er aktuelt for. Det er en kursrekke på fire dager der de lærer bort det grunnleggende ved forflytningsteknikk.

For sykepleiere er det ulike virkeligheter der ute. For eksempel kan noen ha veldig aktive pasienter mens andre har helt passive. Andre kan ha utfordringer med utstyr og plass til å bevege seg på. Derfor håper de at forflytningsveilederne som har gått på kurs, tar det de har lært med seg tilbake og jobber med å skreddersy det til sin arbeidsplass. Det er måten å tenke på som er det viktigste.

Bedriftsfysioterapeutene kommer gjerne tilbake og bistår med å holde internundervisning. Loftu sier at avdelingene selv må være initiativtakerne og understreker at det ikke er noen fasit. Det må være en egeninnsats og vilje der om implementeringen av teknikkene skal lykkes.

– Vi kan det teoretiske rundt forflytningen og hvordan kroppen fungerer, mens de ansatte på sykehuset er best på pasientbehandling. Sammen utfyller vi hverandre og prøver å finne balansen mellom å hjelpe, stimulere og trene pasienter og sette grenser for hva helsepersonell kan utsettes for av unødvendige fysiske belastninger, sier Loftu.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.