Daniel er avgitt til intermediær­kohort: – Tøft å se hvor syke de er

– Jeg ser frykten i øynene deres, sier han.

– De er redde for å dø. Og de er redde for å ha smittet andre, og at de skal bli like syke.

89 sykepleiere er omdisponert

Daniel Hunstad er på vei til kveldsvakt på intermediærkohorten for koronapasienter på Oslo universitetssykehus (OUS), Ullevål.

Til vanlig er han sykepleier på barnemedisinsk avdeling, men er omdisponert i seks uker.

Han er en av 89 sykepleiere som er omdisponert på OUS akkurat nå. 86 er omdisponert internt i sykehuset, 3 kommer fra St. Olavs hospital i Trondheim, ifølge tall fra OUS.

Byttet av avdeling var frivillig.

– OUS er i gul beredskap, og det innebærer at personell kan bli omdisponert, slik at beredskapen er forsvarlig, forteller han.

Dette ble gjort ved pandemitoppene våren og høsten 2020.

– Allerede da var jeg tydelig overfor min leder og sa at hvis det var behov, var jeg villig til å flytte.

Men da hadde ikke barnemedisin kapasitet til å avgi sykepleiere.

Posten, som blant annet behandler barn med sykdommer og medfødte misdannelser i mage- og tarmsystem og nervesystem, var smekk full, til tross for kutt i planlagt aktivitet.

Men i mars spurte avdelingsleder om noen hadde lyst til å omplasseres.

– Hun var tydelig på at hun ville ha sykepleiere som ønsket det selv, sier Hunstad.

– For min del var ikke det så mye å tenke på.

Han meldte seg en onsdag, fikk melding om at han ville bli omdisponert på torsdag, og på fredag ble det inngått avtale om at han skulle begynne mandag.

– Sykehuset er i krise

Den mandagen møtte han en annen hverdag.

– Det var en brå vending fra det jeg var vant til, sier han.

Han kom til en nyopprettet post, med nye rutiner og en helt ny personalgruppe.

For han fremstår dette som en mulighet.

– Det innebærer et enormt læringspotensial, og jeg får brukt sykepleierkompetansen på en annen måte, sier Hunstad.

Målet hans er å bli intensivsykepleier, og han har søkt utdanningen fra høsten.

– Men jeg har også et litt militær-etisk perspektiv på det, sier han:

– Sykehuset er i krise. Operasjoner blir utsatt, og det går ut over mennesker. Den krisen vi har lest om i andre land, er kommet til oss. 

Og i den krisen vil han bidra.

– Jeg gjør det ikke for OUS eller sjefen min, men for pasientene, sier han.

– De trenger sykepleie, og det å få være en ressurs i denne krisen, det er for meg noe fint.

Andre må dekke vaktene

Gabrielle Aafos, seksjonsleder for barnemedisinske sengepost, sier det byr på litt utfordringer å avgi en sykepleier.

– Det blir hull i turnus, som må dekkes av dem som er igjen, sier hun.

– Men det går bra nå. De fast ansatte dekker vaktene, i tillegg til at vi bruker faste ekstravakter.

Hun er tydelig på at en overgang bør være frivillig.

– Å gå til en ny avdeling, og å jobbe med covid-19-pasienter, oppleves nok litt utrygt for mange. Men det å ta vakter for dem som overflyttes, er også en måte å bidra på.

Aafos har rundt 35 sykepleiere i sin avdeling. Mer sårbart er Avansert hjemmesykehus for barn, som har færre ansatte, og som har avgitt en sykepleier til intensivkohorten.

– For å hjelpe dem, kommer noen av mine sykepleiere til å ta vakter på hjemmesykehuset, sier hun.

– På den måten hjelper vi hverandre. Jeg tror alle som jobber i OUS, kjenner på et samfunnsansvar og ønsker å hjelpe til.

– Har du mye å gå på?

– Nei. Det er ingen overflod av sykepleiere hos meg, sier Aafos.

– Er du redd for å bli bedt om å avgi flere?

– Nei. Hvis én sykepleier til kunne tenke seg å gå over, får vi det til. Sånn det er nå, klarer vi å opprettholde drift og tilby den behandlingen vi vanligvis gir.

En jevn strøm av sykepleiere

Kristin Hjelkrem er enhetsleder på intermediærkohorten, som ligger under lungemedisinsk avdeling. 

Hun leder en enhet der alle sykepleierne er omplassert fra andre avdelinger.

Noen har vært der siden åpningen i månedsskiftet oktober–november. Noen har vært der en periode, vært nødt til å gå tilbake til sin egentlige avdeling og er nå tilbake i kohorten. Fast ansatte på lungeavdelingen har også bistått hele veien.

– Men det er jevn strøm av nye sykepleiere, forteller hun.

De kommer fra hele sykehuset. Selv er hun omdisponert intensivsykepleier fra medisinsk intensiv på Ullevål.

Alle har kommet frivillig.

– Det har ikke vært vanskelig å få sykepleiere til å melde seg, sier hun.

– Men det har vært vanskelig for avdelingene å avgi sykepleiere, når sykehuset har vært i full drift. Alle har likevel gjort det de kan for å avgi personale. Nå som sykehuset er i gul beredskap, med mindre planlagt aktivitet, er det lettere.

Hjelkrem skryter av sykepleierne i kohorten.

– Det er en veldig motivert gjeng, og de ivrige etter å lære, sier hun.

Presses fra begge kanter

Fra barnemedisin er Daniel Hunstad vant til å bruke munnbind og etter hvert visir. Nå er han utrustet med utstyr som beskytter mot luftsmitte. Han har tilgang på P3 åndedrettsvern – til forskjell fra i vår har sykepleierne nok beskyttelsesutstyr – men foretrekker STS-maske.

– Den sitter ganske greit på ansiktet, selv om jeg får merker på huden. Og så er det lettere å puste i den, sier han.

Han opplever at rutinene i kohorten er gode.

– Og det gjør det lettere å si ja til et sånt oppdrag. Jeg føler at det er trygt. Selv om jeg tenker på risikoen ved at jeg håndterer utstyr som blåser ut virus. Og at jeg har stått med disse pasientene uten å være vaksinert.

Første dose fikk Hunstad først denne uken, over en uke etter at han ble omplassert.

Akkurat nå består kohorten av fire senger og er lagt til høysmitteisolatet på Ullevål. Men det er planer om å utvide.

– Vi presses fra intensivkohorten, og sengepostene fylles opp av steindårlige pasienter, sier han.

– Hvor mange senger vi ender opp med, vet jeg ikke.

Et åpent, klinisk blikk

Han er vant med dårlige pasienter fra barnemedisin.

– Forskjellen nå er at alle pasientene er i det verste aspektet av det jeg har vært borte i tidligere, sier han.

– Det er tøft å se hvor syke de er.

Pasientene får avansert oksygenbehandling, og kohorten skal begynne å gi non-invasiv ventilasjonsstøtte.

– De blir raskt dårligere, og de er redde, sier han.

– Noen merker ikke at de mangler oksygen, andre har virkelig angst fordi de ikke får puste.

Fra barnemedisin har han nytte av observasjonsevnene.

– Når man jobber med barn, lærer man å ha et åpent klinisk blikk. Det kommer godt med nå.

Suset av oksygen, eller vind i trærne

Han har også brukt annen kunnskap fra barneavdelingen.

– Fantasireiser er noe jeg bruker når barn er redde, eller skal gjøre vonde prosedyrer. Da snakker jeg dem gjennom det de skal igjennom, forklarer han.

– Og det har jeg med hell brukt på voksne.

For eksempel har han brukt suset som kommer fra oksygenbehandlingen.

– En pasient lurte på om vannet var på i vasken.

Han forklarte at det var oksygenet som lagde lyden.

«Det høres ut som vann», sa hun. Da så han sitt snitt.

«Eller som vind i trærne», sa han til pasienten. «Som vinden som treffer bladene i skogen». 

Han fortsatte:

«Ser du vannet der borte? Der er det en liten bekk. Hører du den?»

Og så: «Der er det en liten foss, hører du den»?

Da sovnet pasienten.

Krevende å stå i

– Å fortelle dette handler overhodet ikke om å barnliggjøre henne, sier han.

– Men jeg er opptatt av ikke-medikamentelle tiltak. Jeg tror at de, som jeg også tror om medisiner, kan ha effekt for voksne. For denne pasienten hjalp fantasireisen der og da. Pulsen og respirasjonsfrekvensen sank, oksygenmetningen økte. Det ga en veldig mestringsfølelse.

Han er også vant til å bruke musikk.

– Jeg er glad i å synge, og selv om det ikke er så lett å synge i masken, gjør jeg det likevel.

Han understreker hvor viktig det er å være til stede hos pasienten.

 – Så de ikke er der alene. Om ikke annet, så kan jeg holde dem i hånden og bære håpet for dem når de ikke klarer det selv.

Han legger ikke skjul på at det er krevende, både fysisk og psykisk.

– Jeg får klump i magen av å se folk som er så redde, sier han.

– Man blir preget av det. Samtidig gir det energi. Stemningen blant oss på kohorten er litt sånn «vi står sammen i krisa».

Det han synes er vanskelig, er at noen bestrider hvor alvorlig viruset er.

– Jeg står og ser hva som skjer dersom dette kommer ut av kontroll, sier han.

– Jeg ser det rett i øynene.