Alenemoren Mona har til nå fått 38 hjemmebesøk av samme sykepleier

En blid tulle på snart to år holder en energisk konsert på xylofonen sin.

– Bæææ, bæææ, lille lam!

– Vil du ha brødskive? spør mamma Mona.

– Nei! Kommer det kontant, men blingsen med leverpostei blir likevel tatt begjærlig imot, mens et ertent, nysgjerrig blikk gransker de to fremmede folka fra Sykepleien.

Den tredje gjesten denne morgenen, familiesykepleier Heidi Duesund Hansen, er derimot jentungen mer enn trygg på etter nærmere 40 hjemmebesøk. De første gangene lå riktignok vesla fremdeles i mors mage.

Heidi har også vært med Mona som støtte til andre steder, som Nav og helsestasjon, og dessuten vært tilgjengelig på telefon og sms utenom treffene.

Den lille familien på to er nemlig med i Familie for første gang – et oppfølgingsprogram rettet mot sårbare førstegangsforeldre.

Gjennom graviditet og i barnets to første leveår får deltakere i programmet opp til 64 hjemmebesøk av spesialopplærte familiesykepleiere, som observerer, veileder og hjelper familien frem til barnet er to år.

Skeptisk i starten

Familie for første gang er den norske utgaven av Nurse-Family Partnership (NFP), som er et veletablert tilbud i en rekke land, deriblant USA, Canada, Storbritannia og Australia.

Programmet retter seg mot førstegangsforeldre med sammensatte og komplekse utfordringer relatert til blant annet erfaringer med vold i hjemmet, sosial støtte, personlig økonomi, utdanningsnivå og egen oppvekst (se også faktaboks).

Målet er å sikre et godt svangerskap, fremme barnets helse og utvikling samt bedre familiens livssituasjon.

Da Mona gikk gravid, ble hun rådet av helsestasjonen til å melde seg på.

– Først takket jeg nei. Hvorfor skulle noen ha kontroll på meg?

Mona fryktet noen bare skulle se etter hvilke feil hun gjorde som mor. Hun var kun 19 år, men hadde rukket å opparbeide seg en del bagasje. Det var ikke mange månedene siden hun selv hadde blitt utskrevet fra en barnevernsinstitusjon for ungdom.

Tilliten til myndighetene var ikke på topp, og Mona møtte forslaget fra helsestasjonen med stor skepsis.

– Jeg fryktet de ville ta fra meg barnet.

Etter en stund sa hun seg likevel villig til å gi det et forsøk og møtte Heidi. Det tok ikke lang tid før tilliten var etablert.

– Hun var interessant å prate med og ville meg jo bare godt! sier Mona i dag.

– Allerede før fødselen kjente jeg meg veldig trygg. Når jeg har fortalt venner med barn om hvordan opplegget er, har de også fått lyst til å bli med.

Gode resultater

I 2013 etablerte Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP), Helseregion Øst og Sør og Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) en prosjektgruppe. Oppdraget var å finne hjemmebaserte programmer som kunne supplere det ordinære tjenestetilbudet for sårbare familier gjennom oppfølging over tid.

Valget falt altså på NFP, som har røtter tilbake til 70-tallet og kan vise til gode resultater i flere land. Randomiserte, kontrollerte studier har konkludert med at deltakelse blant annet har ført til redusert barnedødelighet, rusmiddelbruk og barnemishandling.

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) fikk oppdraget med å teste ut det lisensbaserte programmet. De inngikk en samarbeidsavtale med RBUP, som fikk ansvar for implementeringen i utvalgte utprøvingsområder. Høsten 2015 ble rogalandskommunene Stavanger, Sandnes og Time, samt bydelene Gamle Oslo og Søndre Nordstrand i Oslo, invitert til å delta og året etter ble de første familiene rekruttert.

Til nå har over 200 familier blitt rekruttert til programmet.

Lappesortering

Familiesykepleier er ingen formell tittel, men en betegnelse som benyttes i de fleste land som prøver ut programmet. Sykepleierne som jobber i programmet, er enten jordmødre eller helsesykepleiere og har en viss fartstid i faget.

I tillegg gjennomgår de en omfattende opplæring knyttet til fasene graviditet, spedbarn og småbarn og lærer blant annet om kommunikasjonsformer, samspillsobservasjon og de ulike verktøyene som brukes i programmet.

Hjemme hos Mona og datteren setter Heidi Duesund Hansen etter hvert i gang med dagens planlagte aktivitet. Hun finner frem en bunke laminerte lapper og legger dem utover stuebordet.

På en lapp står det «Planlegge og tilberede sunne måltider». På en annen «Sørge for at barnet mitt er trygt». Mona skal sortere i tre bunker: «Viktig, og jeg gjør det allerede», «Ikke viktig for meg akkurat nå» samt «Viktig, og jeg vil gjøre det».

– En styrke med slike verktøy er at vi ikke trenger å komme på alt vi bør spørre om ved hvert besøk, sier Hansen.

– Det oppleves mindre masete. Dessuten kommer de samme emnene opp på nytt, og dermed kan vi følge utviklingen over tid.

Et sunnere år

Mona vurderer lappene en etter en og plasserer dem der hun mener de hører hjemme. Bunken «Viktig, og jeg gjør det allerede» blir desidert størst.

Lappene som havner i bunken «Viktig, og jeg vil gjøre det» blir utgangspunkt for oppfølgingsspørsmål fra familiesykepleieren. Hva er målet ditt nå? Hvordan skal du oppnå det? Hva gjør du med dette i dag?

Hansen understreker at det ikke er hun som skal sette opp målene. Det er det Mona som skal.

– Jeg vil ha et sunnere år, sier Mona.

– Jeg skal fortsette å trene. Spise mindre junkfood.

Stram økonomi

Personlig økonomi blir et annet sentralt tema under dagens besøk hos Mona og datteren hennes. Sette opp budsjett er et mål.

– Hvordan ligger du an der? spør familiesykepleieren.

– Jeg har for så vidt satt opp budsjettet, men det er det å holde det …

Det viser seg at husleia nylig har gått opp.

– Nå går det akkurat rundt økonomisk. Ikke mer.

– Hvordan ligger du an med selvangivelsen?

– Jeg skjønner lite av den.

– Du har mulighet til å søke en del fratrekk, vet du.

Risikofaktorer

En studie fra 2012 viste at antall spe- og småbarn i barnevernsregistret hadde økt kraftig siden midten av 90-tallet.

Studien fant blant annet at risikoen for omsorgsovertakelse var størst i familier som mottok sosialhjelp, der mor var ugift og hadde lite utdanning og i familier med bare ett barn.

Den desidert hyppigste begrunnelsen for tiltak fra barnevernet er, ifølge Bufdirs egne tall, ikke vold, rusproblematikk eller mishandling, men det som kalles «manglende foreldreferdigheter». Dette gjelder i særlig grad de yngste barna.

Antallet barn og unge som plasseres utenfor hjemmet som følge av barnevernstiltak har økt fra rundt 9200 i 2003 til nesten 15 600 i 2017.

Barnevernets praksis har blitt utsatt for til dels kraftig kritikk. Blant annet har Norge blitt dømt i flere saker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for hvordan omsorgsovertakelse og samværsrett er blitt praktisert.

4. februar ble det også klart at Høyesterett skal vurdere ytterligere tre barnevernssaker som alle er knyttet til omsorgsovertakelse.

Forebyggende tiltak

Et mål med Familie for første gang er å sette inn tidlige, forebyggende tiltak som øker foreldrenes mulighet og evner til bedre omsorg.

Etter fire år med utprøving og tilpasninger, leverte Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslomet i fjor høst sin evalueringsrapport av programmet.

Rapporten konkluderer med at det er «sannsynlig at programmet kan forebygge omsorgssvikt og omsorgsovertakelser». Evalueringen finner ellers at programmet Familie for første gang treffer en sårbar gruppe man ellers sliter med å hjelpe og at det forbedrer familienes psykiske helseforutsetninger, bomiljø og foreldreferdigheter.

Det anslås at på landsbasis vil et sted mellom 400 og 800 familier årlig være i målgruppen for inkludering i programmet.

Imponert familieminister

– Familie for første gang er et program som kan vise til gode resultater, sier barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til Sykepleien.

I strategidokumentet «Trygge foreldre – trygge barn», som Barne- og likestillingsdepartementet presenterte i 2018, står blant annet følgende om Familie for første gang:

«Regjeringen vil vurdere å videreføre og utvide prosjektet dersom evalueringen viser gode resultater».

Nå er altså evalueringsrapporten klar. Ropstad kan derimot ikke love noe konkret foreløpig.

– Evalueringen er positiv, jeg er imponert over arbeidet som gjøres og jeg har tro på at dette er med på å bygge en veldig tillit. Nå skal vi gå grundig gjennom kunnskapsgrunnlaget og å se hvordan vi best mulig kan støtte opp om foreldre som trenger ekstra hjelp, sier statsråden.

– Når kan du si om dette er noe det vil bli satset videre på?

– Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2021 vil bli presentert i oktober. Da vil det komme frem om vi går inn for å videreføre og utvide programmet. Deretter blir det selvsagt forhandlinger, og det er stramme rammer.

Statsråden legger derimot ikke skjul på at han er imponert over det han har sett til nå, og forteller at han selv har møtt flere av familiene i programmet.

– Mødrene forteller at de har fått veldig mye støtte og hjelp gjennom svangerskap og i tiden med nyfødt barn. Noen sier at familiesykepleierne nærmest blir som en reservebestemor. Det sier noe om jobben som gjøres og tilliten som opparbeides.

Tid for farvel

I over to år har Mona nå fått råd, støtte og hjelp av Heidi gjennom ulike faser av svangerskap, barsel og tilværelsen som småbarnsfamilie.

– Hun har hjulpet meg mye, ikke minst med å forstå jenta mi og hva hun trenger. Å få sitt først barn er jo ganske skummelt for de fleste.

For datterens skyld vil Mona få seg en utdannelse, og for tiden er hun i ferd med å gjennomføre videregående. Heidi har støttet henne i valget.

Også i kontakten med Nav, helsestasjon, kommune og skole har støtten fra Heidi gitt mye, synes Mona. Når april står for døren, er hun ferdig i programmet og må si farvel.

– Jeg gruer meg. Samtidig kjenner jeg meg veldig trygg. Jeg er ikke lenger redd for å spørre om hjelp og vet mer om hvem jeg kan spørre, sier Mona.

Nok en gang går familiesykepleier Heidi Duesund Hansen ut døra. Mona takker for besøket.

– Det blir trist å ta farvel med Heidi, men nå tror jeg det vil gå bra med jenta mi og meg.