fbpx Vil gjøre helsepersonell flinkere til å varsle Hopp til hovedinnhold

Vil gjøre helsepersonell flinkere til å varsle

En anonym kvinne sitter i en trappeoppgang
VARSLING: Taushetsplikten for helsepersonell står sterkt, men det finnes paragrafer som kan sette den til side. Illustrasjonsbilde: Mostphotos

Kun én av ti ansatte i helsevesenet sier de vet hva straffelovens § 196 innebærer. En kampanje vil forsøke å endre på dette.

– Avvergingsplikten gjelder absolutt alle, men er mer aktuell for en del yrker, deriblant helsepersonell, som kan møte utsatte for vold og overgrep i jobben sin.

Det sier Gry Stordahl, som er prosjektleder i Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet lanserer NKVTS 25. september en kampanje som skal gjøre plikten til å avverge vold i nære relasjoner og overgrep bedre kjent. Målgruppen for kampanjen er blant annet helsepersonell og ansatte i skoler og barnehager.

Lite kjent paragraf

Ifølge en undersøkelse Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) gjennomførte i fjor kjenner kun 10 prosent av ansatte i helsevesenet til avvergingsplikten og hva den innebærer. 26 prosent har hørt om plikten, men oppgir at de er usikre på hva den innebærer.

Kunnskap om avvergingsplikten
  • 74 prosent av befolkningen hadde ikke hørt om avvergingsplikten
  • 19 prosent hadde hørt om plikten, men var usikre på hva den innebærer
  • 1 av 10 ansatte i helsevesenet oppgir at de kjenner til avvergingsplikten og vet hva den innebærer

Kilde: Bufdirs undersøkelse «Kunnskap om og holdninger til vold i befolkningen »

Avvergingsplikten, som er hjemlet i straffelovens § 196, slår fast at alle har plikt til å forsøke å avverge visse straffbare handlinger. Brudd på paragrafen kan straffes med bot eller fengsel i inntil ett år, men det finnes per i dag ingen tilfeller der helsepersonell er dømt for dette.

Plikten omfatter en rekke lovbrudd, deriblant mishandling i nære relasjoner, kroppsskade, hensettelse i hjelpeløs tilstand og voldtekt. Det heter i lovteksten at den «gjelder uten hensyn til taushetsplikt».

Avvergingsplikten

Utdrag fra straffelovens § 196 : «Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom anmeldelse eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt […]»

Vanskelige avveininger

– Hvis for eksempel en helsesykepleier mistenker at noen kan bli utsatt for overgrep eller vold i nære relasjoner, kan det hende avvergingsplikten gjelder, sier Stordahl.

– Man må i så fall vurdere om dette er noe som mest sannsynlig vil skje og om man vil kunne bidra til å avverge at det skjer, for eksempel ved å gå til politiet.

Tap av liv er verre enn tap av tillit

Gry Stordahl, NKVTS

Stordahl understreker at slike vurderinger ofte er svært vanskelige. Det handler blant annet om hvor akutt situasjonen er, hvor sannsynlig det er at noe alvorlig vil skje og hvorvidt du har reelle muligheter for å avverge.

– Derfor er denne kampanjen viktig for å klargjøre og bevisstgjøre, sier Stordahl.

Taushetsplikt og tillit

– Hva sier du til helsepersonell som kvier seg for å bryte taushetsplikten av frykt for å skade tillitsforholdet til pasienter og brukere?

– Tap av liv er verre enn tap av tillit. Når det er sagt: Det er uhyre viktig å bevare tilliten fra den utsatte. Det er gode grunner til å verne om taushetsplikten, men ved fare for liv og helse går altså avvergingsplikten foran taushetsplikten. Man bør så langt det er mulig, gå i dialog og samarbeide om å finne trygge løsninger med dem det gjelder. Forklar eventuelt hvorfor du ser deg nødt til å gå videre med saken, sier Stordahl.

– Hva gjør du om du er veldig i tvil?

– Da kan du rådføre deg med kolleger, politi eller barnevern uten å avsløre sensitive opplysninger. Eventuelt kan du benytte spørsmål og svar-tjenesten på dinutvei.no anonymt, dersom det ikke er en akutt situasjon.

Kampanjen vil blant annet bestå av informasjon og filmer om avvergingsplikten på nettsiden plikt.no.

Narkotikaposedommen

– Det er viktig å ikke glemme taushetsplikten oppe i det hele, påpeker forsker og jurist Anne Kjersti Befring, som i sin tid ledet arbeidet med helsepersonelloven fra 1999.

Hun understreker at taushetsplikten for helsepersonell er strengere enn forvaltningslovens taushetsplikt, blant annet gjennom forbudet for retten til å motta slike opplysninger fra leger, psykologer og andre, samt forbudet mot å ta beslag i en pasientjournal.

Det er viktig å ikke glemme taushetsplikten oppe i det hele

Anne Kjersti Befring, forsker og jurist

Befring forteller at Høyesterett ved flere anledninger har tatt stilling til taushetsplikten og opplysningsplikten overfor politiet.

I den såkalte narkotikaposedommen fra 2013 konkluderte for eksempel Høyesterett med at en lege ikke kunne dømmes etter å ha ødelagt DNA-avtrykk på en pose narkotika for å skjule pasientens identitet.

– I utgangspunktet gjelder taushetsplikten overfor politiet. For at helsepersonell skal varsle politiet, må det ligge svært tungtveiende interesser til grunn, regulert av lovgivningen, sier Befring.

Helsepersonelloven § 31

Det skilles i loven mellom regler som opphever taushetsplikten, for eksempel helsepersonelloven § 23 nr. 4, og regler der taushetsplikten erstattes av en opplysningsplikt overfor politiet for å avverge alvorlige skader. Et eksempel på dette er helsepersonelloven § 31.

Befring mener at avvergingsplikten i straffeloven reflekteres godt i helsepersonellovens § 31, som lyder: «Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.»

Hun mener helsepersonell kjenner godt til plikten som fremgår av denne paragrafen.

Til dette svarer Gry Stordahl at avvergingsplikten kan være oppfylt dersom helsepersonell varsler nødetater etter helsepersonellovens § 31 og praktiserer bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernstjenesten etter § 33 riktig.

– § 31 har et bredere anvendelsesområde enn avvergingsplikten, fordi den ikke er begrenset til de straffbare forholdene som er listet i straffelovens § 196, påpeker hun.

Videre understreker Stordahl at § 196 åpner for å avverge straffbare handlinger på andre måter enn ved å varsle nødetater.

– Helsepersonell kan også bringe en utsatt i sikkerhet på et sykehus, krisesenter eller et annet trygt sted, gitt at det som gjøres er tilstrekkelig for å avverge, sier hun.

Vanskelig å varsle

Stordahl viser til en innsiktsanalyse NKVTS gjennomførte i 2018 blant representanter fra målgruppene for den aktuelle kampanjen. Flere av dem som jobbet som helsepersonell, oppga at de syntes det kunne være vanskelig å varsle videre hvis det kunne gå på bekostning av tilliten til pasienten eller den utsatte.

Ifølge « NOU 2017:12 Svikt og svik » råder det dessuten usikkerhet blant helsepersonell om tolkning og praktisk bruk av reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og avvergeplikt.

– Det, sammen med hva vi fant i vår innsiktsanalyse, gjør at vi tenker det kan være gode grunner til å tematisere forholdet mellom de ulike pliktene.

Bevisstgjør helsesykepleiere

– Helsesykepleiere har snakket mye om meldeplikten til barnevernet, men det har nok hersket mer usikkerhet rundt avvergingsplikten, sier leder for Landsgruppen av helsesykepleiere i Norsk Sykepleierforbund, Kristin Sofie Waldum-Grevbo.

Hun forteller at de har jobbet for, og lykkes med, å få avvergingsplikten tydeligere frem i retningslinjene for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Faggruppen har hatt bekjempelse av vold mot barn som et satsingsområde og samarbeidet med politiet om dette.

Jeg mener helsesykepleiere i større grad bør melde fra til både politi og barnevern om de er i tvil

Kristin Sofie Waldum-Grevbo, leder av Landsgruppen av helsesykepleiere

– Noen ganger er det rett og slett ikke tid til å vente på Barnevernets vurderinger, og jeg mener helsesykepleiere i større grad bør melde fra til både politi og barnevern om de er i tvil. Problemet har i mye større grad vært at vi har unnlatt å melde fra, enn at vi har meldt fra om for mye.

– Hvordan balansere varsling med taushetsplikt og tillit fra brukerne og allmennheten?

– I situasjoner der helsesykepleier mistenker at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep, skal ikke taushetsplikten være til hinder. Det ubehaget vi måtte kjenne på, må vi tåle, sier Waldum-Grevbo.

– Dette er ikke lett, men slik situasjonen har vært, så har det vært for få som melder.

Waldum-Grevbo mener mye handler om god informasjon, at man går i dialog og begrunner vurderingene som gjøres overfor brukerne.

– Dersom jeg ser uforklarlige blåmerker på et barn, så må det få en konsekvens. At vi melder fra til politiet, er ikke det samme som at vi dømmer. Det er ikke vår oppgave, sier hun.

Les også:

Når et barn ikke får puste

Bildet viser anestesisykepleier Anja Vasset
LUFTVEISEKSPERT: Du må kunne håndtere situasjonen der og da, sier Anja Vasset om akutte situasjoner i luftveiene. Foto: Renate Furre Henriksen-Sandvær

Hva er det mest skremmende som kan skje? For ambulansearbeider og anestesisykepleier Anja Vasset var svaret åpenbart.

– Tenk deg at barnet ditt ikke får puste og du ringer 113, sier Anja Vasset.

– Da vil du helst at ambulansepersonellet som kommer, har best mulig kompetanse.

Det er det derimot ikke sikkert at de har.

Dette er nemlig et område, forteller Vasset, der prehospitalt helsepersonell kan bære på usikkerhet og lite erfaring.

Trygt, raskt og riktig

Etter tolv år på samme ambulansestasjon på Sunnmøre hadde Vasset kjent på behovet for å utvikle seg faglig. Men hva skulle hun fordype seg i?

Vel, det heter seg at man skal konfrontere sine demoner.

Få ting var mer skremmende for meg enn et barn som ikke får puste.

Anja Vasset

Hun gikk i seg selv for å finne ut hva hun fryktet mest og trengte ikke å gruble lenge.

– Få ting var mer skremmende for meg enn et barn som ikke får puste, forteller hun.

Mye usikkerhet

Tematikken ble utgangspunkt for hennes mastergrad, som blant annet inkluderer en studie om prehospitalt helsepersonells kompetanse på feltet.

Vassets forskningsartikkel  «Prehospitalt helsepersonell er usikre på luftveis­håndtering av barn» ble nylig publisert i Sykepleien Forskning.

Denne kvalitative studien, med 20 informanter fra ulike profesjoner, indikerte at mange kan være usikre på luftveishåndtering av barn, spesielt i akutte og kritiske situasjoner.

Kompetanse gir trygghet, og man kommer langt med ikke å stresse.

Anja Vasset

– Det er ikke så ofte man kommer borti slike situasjoner, og mange har naturlig nok lite praktisk erfaring på feltet, påpeker Vasset.

Den viktigste konklusjonen var at det er behov for økt kompetanse og trening for å få større erfaringsgrunnlag.

– Kompetanse gir trygghet, og man kommer langt med ikke å stresse, påpeker Vasset.

Trening og trygghet

I dag kan Vasset mer om luftveishåndtering av barn enn de fleste, og hun føler seg langt tryggere. I jobben har hun opplevd episoder der kompetansen har kommet godt med, men alt helsepersonell kan selvsagt ikke ha en master i emnet.

Både profesjonelt og som mor til et barn som har hatt luftveisutfordringer, er hun opptatt av at helsepersonell skal være best mulig skikket til å handle trygt, raskt og riktig når det virkelig gjelder.

– Når du kommer frem til et barn som ikke får puste, kan du ikke bare ta det med til legevakt eller sykehus. Du må kunne håndtere situasjonen der og da.

Hun forklarer at om man ser bort fra anatomiske forhold, som at forholdene er mindre og proporsjonene annerledes hos barn, så er det i tillegg annet utstyr som skal benyttes.

Dessuten er det ofte panikkslagne foreldre til stede, som helsepersonellet må forholde seg til og kommunisere med. Man skal også klare å tilnærme seg barnet på en måte som skaper tillit og roer ned situasjonen.

Uventede situasjoner

Når barn har ufrie luftveier, kan det oftere være snakk om helt uventede situasjoner – som fremmedlegemer i halsen eller allergiske reaksjoner uten at man var klar over allergien.

Voksne kan oftere ha kjente helseutfordringer som gjør pustevanskene mer forventet.

– Når ambulansen kommer, er det uansett viktig at man er beredt til å gå rett på tiltak og er målrettet, forklarer Vasset.

– I en del situasjoner kan du gi medikament, som ved allergisk reaksjon eller falsk krupp. Ved fremmedlegeme må du gå rett på med tiltak for å få det opp, for eksempel fem ryggslag og støt i epigastriet.

Ta ansvar, og hev egen kompetanse om du har mulighet til det!

Anja Vasset

I tillegg til at hver enkelt må vite hva som skal gjøres, er det viktig at samhandlingen mellom ulikt helsepersonell går friksjonsfritt.

– Ambulansepersonell er ofte alene på stedet, men det kan tilkomme luftambulanse og andre senere, og da må det ikke oppstå usikkerhet blant de involverte, understreker Vasset.

Kompetanseløft

– Ta ansvar, og hev egen kompetanse om du har mulighet til det!

Slik lyder Vassets viktigste råd til helsepersonell som måtte kjenne seg usikre.

For å få fagbrev som ambulansearbeider kreves fagbrev i ambulansefag, som innebærer to år på videregående skole og to år som lærling.

Fem universiteter tilbyr nå bachelorstudium i paramedisin, og Universitetet i Stavanger har i samarbeid med Stiftelsen Norsk Luftambulanse opprettet en mastergrad i prehospital intensivbehandling.

– Grunnutdanningen kan selvsagt ikke inkludere alt, men det må være lov å håpe på et kompetanseløft på feltet, sier Vasset.

Denne artikkelen står i utgaven «Seksualitet, fødsel og oppvekst», se faktaboks under: