Levealderen går opp

LEVETID: Forventet levealder er en viktig pekepinn på hvordan det står til med folkehelsa i et land.

Vi har aldri levd lenger, men andre lands forventede levealder vil stige mer enn i Norge.

Forventet levealder ved fødsel i Norge 2018 er for kvinner 84,49 år, og for menn 81 år. Forskjellen mellom kvinner og menns forventede levealder synker. Hovedårsaken er at dødsfall for yngre menn har gått ned.

Stabile dødstall

Antall døde i Norge har vært svært stabilt de siste fire årene. Det døde 40 840 personer i 2018, 66 flere enn i 2017.

Selv med en aldrende befolkning, er det kun 0,77 prosent av befolkningen som dør i løpet av ett år. Antall døde i prosent av folkemengden har aldri vært lavere.

Kvinnene har gjennom mesteparten av livet lavere dødssannsynlighet enn jevnaldrende menn. Likevel døde 1100 flere kvinner enn menn i 2018. Årsaken er at Norge har en betydelig overvekt av godt voksne damer i den eldste delen av befolkningen. Frem til og med 67 år er det flest menn på alle alderstrinn, men deretter overtar kvinnene, og når 90 år er passert, er det minst dobbelt så mange kvinner som menn.

* Kilde: SSB

Forventet levealder

Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME) publiserte Global Burden of Disease (GBD) i oktober 2018. Forskerne mener forventet levealder og viktige dødsårsaker vil endre seg verden over innen 2040.

Forventet levealder er en viktig pekepinn på hvordan det står til med folkehelsa i et land.

Tallene for Norge i undersøkelsen som Aftenposten har fått tilgang til, viser at den forventede levealderen vil stige med 1,4 år innen 2040. Forventede levealderen vil bli 83,6 år i snitt, men Norge vil falle på verdensrangeringen. Forventet levealder kloden over vil øke med 4,4 år innen 2040.

Mindre sykdom og bedre leveforhold

Levealderen i Norge vil ikke øke like mye som i andre land ifølge GBD-framskrivningene. Vegard Skirbekk i Folkehelseinstituttet forklarer dette med at i land med relativt lav levealder nå vil man blant annet se: en kraftig reduksjon i dødeligheten som skyldes reduksjon i viktige smittsomme sykdommer (som tuberkulose og hiv) og lavere prevalens av en rekke barnesykdommer, forbedret mødrehelse, i tillegg til en lavere grad av vold og konfliktrelaterte dødsfall.

– Norge er allerede nærme en «global grense» – og er blant de landene som har relativt høy levealder, sier Skirbekk.

Ikke smittsomme sykdommer tar liv

En betydelig økning verden over er dødsfall som skyldes ikke-smittsomme sykdommer. Sentrale risikofaktorer forblir for eksempel usunt kosthold, røyking, høyt blodtrykk, høy BMI, høyt kolesterol, diabetes, høyt alkoholforbruk og fysisk inaktivitet, forteller Vegard Skirbekk.

En viktig faktor som ble vektlagt rundt lansering av de nye GBD framskrivningene er at livsfaktorer knyttet til blant annet diett blir viktigere som determinant for levealder.

– Det er stor usikkerhet knyttet til framtidig kosthold i Norge, men det kan være av økende betydning for levealdersutviklingen framover, sier Skirbekk.

Økt levealder med forebygging

– Demens er økende i land over hele verden med økende levealder – deriblant i Norge, sier Skirbekk.

I Norge vil økningen i forventet levealder mot 2040 tilskrive reduksjon i hjerte- og kardødelighet med 50 prosent, rundt 19 prosent knyttes til lavere dødelighet fra svulster, og rundt 12 prosent knyttes til kroniske respiratoriske sykdommer. De siste 19 prosentene skyldes en lang rekke andre sykdommer.

Selv om vi i Norge forventer halvering av dødelighet innenfor hjerte- og karsykdom, vil de andre nordiske landene, og Italia og Spania, ha større reduksjon. For eksempel forventer Finland dobbelt så stor nedgang.

– Dette tyder på at Norge har et «potensial» for å hente ut flere forventede leveår gjennom tiltak for å forebygge og redusere dødeligheten fra hjerte-kar-lidelser, sier Skirbekk.

Fagartikkel Hva er sykepleie i psykisk helse- og rustjenesten?

Bildet viser en ung jente som virker fortvilet. En støttende hånd ligger på skulderen. I hånden hennes holder hun et lommetørkle.
PSYKISK HELSEVERN: Dagens videre- og masterutdanninger i psykisk helse og rus er mindre opptatte av psykisk lidelse og sykdom samt psykiske plager.

Hovedbudskap

«Hva er egentlig sykepleierens særegne ansvar i psykisk helse- og rusfeltet?» er et ikke uvanlig spørsmål fra sykepleierstudenter og mange sykepleiere i deres første møte med tjenestefeltet. Spørsmålet er ikke av ny dato. Slik var det også da jeg begynte å jobbe på et psykiatrisk sykehus på 1980-tallet. Det er mange grunner til at det er sånn. Her setter jeg søkelyset på betydningen av fagkompetanse og fordypning i sykepleie innen psykisk helse og rus.

Med opprettingen av spesialskolene i Oslo i 1954 var psykiatrisk sykepleie en av de første formaliserte spesialutdanningene i sykepleie i Norge. Utdanningen ga en sykepleiefaglig spesialisering og utdanning til lederskap i psykisk helsevern (1).

Utdanningstiden var på ett år med noen uker med teori og lang praksis ved psykiatriske sykehus. Den la stor vekt på å skape en identitet som psykiatrisk sykepleier. Sykepleiere fra hele landet reiste til Oslo for å ta spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie. I 1960 ble det opprettet spesialskole i Bodø og senere i Tromsø, Bergen og Stavanger.

Mer teori, mindre pleie

Teoriandelen økte utover 1980-tallet idet nye temaer kom til. Psykologien fokuserte på utviklingspsykologi og egofunksjoner, sosiologien på normer, makt, avmakt og tvang, og pedagogikken på læring og veiledning.

Den konkrete og praktisk rettede handlingskunnskapen knyttet til pleie av pasientens plager og problemer fikk etter hvert en underordnet plass, mens interaksjonen mellom sykepleiere og pasienter, som de nå het, fikk større innflytelse og ble mer lagt vekt på (2).

Pleie som begrep og praksis ble gradvis borte. Inger Aanderaa,