Min jobb: Hun samtaler om sorg og tap når seksuell funksjon endres

Min hverdag handler hovedsakelig om å følge opp kreftpasienter, noen ganger også deres partnere, gjennom terapeutiske samtaler, rådgivning og veiledning. En stor del av arbeidet mitt går også med til å undervise og holde kurs rettet mot målgruppen og for studenter og helsepersonell.

Ny livssituasjon

Det er konsekvenser etter sykdom og behandling som stort sett er fokus i samtalene, som ofte handler om emosjonelle, relasjonelle, seksuelle problemstillinger. Henvendelsene er mange og ulike, men et fellestrekk er at det søkes hjelp for å håndtere en endret livssituasjon, alene eller som par.

Pasient og partner er ofte uforberedt på ulike psykososiale og seksuelle konsekvenser etter kreft og kreftbehandling, og for mange erfares endringene som en livskrise.

Veien tilbake etter kreftbehandling kan være utfordrende for den det gjelder, for partner, og familien for øvrig. Eller «den lille flokken», slik Per Fugelli omtalte familien.

Trenger støtte

Sexologi er et bredt fagfelt, og seksuell helse er ledd i vår helhetlige helse, som innbefatter ikke bare kroppslige og direkte problemer, men også mer indirekte og sammensatte konsekvenser.

For kreftoverlevere vil betydningen av støtte, fokus på intimitet og åpen kommunikasjon med en eventuell partner være en viktig del av deres seksuelle helse. Det oppleves som tap når seksuell funksjon endres som følge av sykdom og behandling.

Plagsomme seneffekter 

Bekymring, sorg og frustrasjon knyttet til endring av seksuell funksjon er noe svært mange kreftoverlevere og deres partner erfarer. Et eksempel, er en av mine pasienter, en mann i 50 årene. Han henvises fra et lokalt DPS til meg. Han har vært gjennom behandling for sin kreftsykdom. Behandlingen har vært kurativ og sykdommen er under kontroll, men han er nedstemt, bekymret, sliter med seneffekter og sover dårlig.

I kartleggingssamtalen fremkommer det tristhet og følelse av tap knyttet til fatigue. Han opplever seg mindre verdifull som partner, seksuell funksjon er sviktende og han klarer ikke konsentrere seg på jobb. Etter en periode med par-samtaler og fokus på muligheter gir han etter hvert uttrykk for mer livsglede og større åpenhet i parforholdet. Søvnen er ikke lengre et problem, han er mindre bekymret og har mindre prestasjonsstress knyttet til seksuell aktivitet.

Jeg blir ydmyk av hvor ærlig denne mannen og mange andre er om personlige, sensitive ting, og hvor stor motivasjonen er for å gjøre endringer som fører til bedre livskvalitet. Støtte fra partner er av uvurderlig betydning.

Tabubelagt

Mennesker med kreft skiller seg ikke fra samfunnet for øvrig. Flere bærer på uønskede erfaringer knyttet til seksualitet fra tidligere i livet, eller de lever i en relasjon som ikke god for dem. Dette er også perspektiver som skal ivaretas, enten hos meg eller gjennom henvisning til annen instans.

Seksuell helse innbefatter personlige, sensitive og tabubelagte områder. God kartlegging, og tilstrekkelig tid til å etablere trygghet og tillit, er avgjørende. Men jeg erfarer likevel at de fleste har savnet å kunne snakke om disse tingene, de syns derfor det er en lettelse å snakke åpent i en nøytral arena.

Skreddersyr hjelp

I min hverdag er kommunikasjon det viktigste verktøyet. Jeg støtter meg til mange års erfaring, men hvert enkelt møte er ulikt alle andre. Derav er skreddersydd hjelp til den enkelte nødvendig. Ulike tilnærminger og metoder tas i bruk ut fra behov og aktuell situasjon, tverrfaglig samarbeid internt og eksternt er av betydning.

Mitt mål i møte med pasient og/eller partner er å ha fokus på deres behov, i den situasjonen den enkelte befinner seg i. Ut fra dette lager vi mål for oppfølgingen.

Tilfeldig hvem som får hjelp

Jeg er glad for at kreftrehabilitering de senere årene har hatt økende tverrfaglig og helhetlig fokus, men vi mangler fremdeles et godt system som gjør at kreftoverlevere fanges opp og kan motta psykososial kreftrehabilitering på dag – eller døgnbasis. Det er fremdeles alt for tilfeldig hvem som får hjelp, og mange strever alene uten å vite at det finnes psykososial kreftrehabilitering. Eller vite hvor de kan få denne.

Kreftoverlevere jeg har snakket med, sier at de ønsker å bli henvist til psykososial og seksuell helsehjelp. Jeg tror det ville bidratt til å redusere tabuer omkring disse områdene av livet. De fleste mennesker ønsker jo å klare seg selv, så terskelen for å ta kontakt kan være høy, særlig med hensyn til sensitive tema. Det er ofte lettere med en brukket fot, som omgivelsene forventer at man trenger hjelp til. 

Pakkeforløp kan gjøre en forskjell

Jeg håper og tror at pakkeforløp hjem vil gjøre en fremtidig forskjell, for etter kreftbehandling erfarer mange å ha relativt redusert helse, uavhengig av om behandlingen har vært kurativ eller palliativ. Mange av dem jeg møter, gir uttrykk for at det var etter behandlingen at det virkelig ble utfordrende, og dette er en tid hvor mange altså ikke lengre har et hjelpeapparat rundt seg.

– Min mening er at psykososial og seksuell helsehjelp som har helsefremmende fokus må bli en nasjonal selvfølge etter kreft og kreftbehandling.

Les flere «min jobb»-saker om sykepleiere her.