– Godt å tenke på at Daniel fikk denne dagen

Det har bare gått tre måneder siden sykepleier June Sæther mistet ektemannen sin, Daniel Grødeland.

Grødeland ble diagnostisert med glioblastom, den mest aggressive formen for hjernesvulst, i 2015. Da hadde han og June Sæther vært sammen i ett år. Sæther gikk da andre året på sykepleierutdanningen ved Stavanger universitetssykehus.

Fort sliten

Frem til mai i år var han relativt frisk. Men på forsommeren skjønte de at slutten begynte å nærme seg.

I august i år skulle Daniel Grødeland være forlover i sin beste venns bryllup, men var svært syk og stort sett sengeliggende.

Både som partner og sykepleier forsøkte Sæther å planlegge dagen slik at den skulle bli best mulig.

– Jeg tenkte og tenkte på hvordan jeg skulle klare å få det til så han kunne bli med både i kirken og på festen etterpå. Han var veldig dårlig, og kunne plutselig få anfall med kramper, og han trengte hjelp til mye.

Daniel Grødeland kunne sitte i rullestol i en begrenset periode, men ble fort sliten.

For syk for taxi

– Jeg måtte bare innse at han var for syk til å ta taxi frem og tilbake til kirken og festlokalet. Men jeg nektet å gi opp planen om at han i alle fall skulle være i kirken som forlover i kameratens bryllup. Jeg tenkte at det må jeg bare få til, forteller hun.

– Vi visste at det nærmet seg slutten, og derfor ble det så viktig å få deltatt i bryllupet. Kameraten var også Daniels forlover da vi giftet oss året før, sier hun.

Frivillige

Det var en sykepleier som jobber med lindring i Hå kommune som kom med løsningen: Hun tok kontakt med Ønsketransporten.

– Vi hadde ikke hørt om Ønsketransporten før dette. De tok kontakt med oss, og tok oss med på en middag hjemme hos mine foreldre. Da vi var der, planla vi at de skulle være med i bryllupet.

Les mer om Ønsketransporten her:– Vil gi alvorlig syke et løft i hverdagen

På båre til kirken

To personer, en sykepleier og en ambulansearbeider, var med Daniel Grødeland både under transporten til og fra kirken og festen. De var også med på hele seremonien i kirken og på festen.

Under transporten til og fra kirken og festen lå han på båre i bilen.

– Det ble veldig fint, alt sammen. De som skulle hjelpe Daniel, hadde kledd seg pent og gled inn blant gjestene.

I kirken satt Daniel Grødeland oppreist i rullestol, med de to frivillige på benken rett bak.

Rett i nærheten

I tiden mellom kirken og festen var de «hjemme», som på det tidspunktet var sykehjemmet hvor han bodde. Der fikk de begge noen timer med hvile.

De to hjelperne var rett i nærheten mens de hadde hvilepausen.

– Det tok ti minutter fra jeg ringte og sa at vi var klare for å dra på fest, til de var her igjen.

På festen var hjelperne «på» hele kvelden.

– Jeg slapp å være sykepleier for Daniel den kvelden, han var fri til å være sammen med sine kamerater.

Var trygge

– Daniel ble passet godt på, og både han og jeg var trygge. Fordi de to som fulgte ham rundt, blendet så godt inn, ble han ikke «syke Daniel», sier Sæther.

– De holdt diskret avstand, men var samtidig på pletten med én gang om det var noe. Han fikk en kveld med kompisene, og jeg fikk møtte mange jeg ikke hadde sett på lenge.

– Hverdagen vår var så sterkt preget av at han var syk, men denne kvelden fikk han en mulighet til å komme litt tilbake til seg selv, og vi fikk være et par, forteller June Sæther.

Daniel Grødeland fikk snakket med mange for siste gang den kvelden.

Tre uker senere døde han.

Et av de beste minnene

– Denne dagen, og måten vi ble møtt av de i Ønsketransporten, har blitt et av de beste minnene jeg har i løpet av den treårsperioden Daniel ble syk, sier June.

– I ettertid er godt å tenke på at han fikk denne dagen, det var hans siste ønske, sier hun.