fbpx Fra helt nede til helt oppe: – Liv er et stjerneeksempel! Hopp til hovedinnhold

Fra helt nede til helt oppe: – Liv er et stjerneeksempel!

Liv Jorunn Buseth har hatt siste besøk av hjemmesykepleien. Det er alle fornøyd med.

– Vi trodde ikke du skulle klare å komme så langt. Vi må vel nesten innrømme det, sier sykepleier Stine Anett Knutsen og fysioterapeut Signe Stokstad Gillebo i tverrfaglig hjemmerehabiliteringsteam i Sørum kommune. 

– Nei, det var høye mål, jeg innser det nå, sier Liv Jorunn Buseth.

Vil vise at det går an

Knutsen og Gillebo har lyst til å fortelle om hvor langt man kan nå med tverrfaglig og koordinert hjemmerehabilitering og en motivert – og svært målbevisst – pasient.

De to har jobbet sammen i nettopp et slikt team siden 2013, og har sett hva som må til for å lykkes. Med seg i det kommunale teamet er også to hjelpepleiere og en ergoterapeut.

– I Stortingsmeldingen Leve hele livet, er det et mål at folk bor hjemme lenger. Da er vi helt nødt til å satse på rehabilitering, sier Knutsen.

I meldingen er fysisk trening trukket frem som et lite utnyttet tiltak som blant annet kan forebygge fall og tap av fysiske funksjon. 

Mange av pasientene som kommer til kommunehelsetjenesten fra sykehusene er sykere etter samhandlingsreformen, så i hjemmerehabiliteringsteamet har de blitt vant til pasienter med store og mange funksjonstap. Ofte er det er mye som må trenes opp. Men de ser også at det er veldig mye som går an. Nøkkelen er å klare å ta utgangspunkt i hva den enkelte selv har lyst til å oppnå. 

– Da vi først møtte Liv, lurte vi faktisk på om hun var en kandidat for hjemmerehabilitering. Så dårlig var hun, forteller de, mens den omtalte Liv svinger seg rundt på kjøkkenet og for egen maskin henter frem både kopper, kaffe og kake.

– Kjente at «noe» skjedde

Det var etter en trening hos kiropraktor på forsommeren 2016 at Liv Jorunn Buseth kjente en smerte i ryggen. Hun gikk til kiropraktoren for isjias.

– Jeg kjente at det skjedde «noe» i ryggen da jeg bøyde meg ned for å knytte skoen, forteller hun.

Det var vondt, men hun klarte å kjøre hjem. 

– Mannen min mente vi måtte dra ned på legevakta da han så meg, forteller hun.

På legevakta fikk hun valget mellom å ligge på helsehuset til observasjon eller ta smertestillende og dra hjem for natta. Hun valgte det siste.

Dagen etter gikk alt i svart. Hun besvimte.

Det er det siste hun husker på flere uker.

Skyhøy crp

Mannen hennes, som sitter i andre enden av stua, overtar gjenfortellingen:

– Jeg forsøkte å få tak i en ambulanse, men det endte med taxi, sier han.

Taxisjåføren hjalp dem inn på legevakta. Der tok de en crp, som var skyhøy. En av de ansatte trodde det nok var noe feil med apparatet, så høyt var det.

Men det var ikke noe feil med apparatet. I hui og hast ble hun sendt til Ahus, i ambulanse denne gangen.

To uker i koma

Det viste seg at det var akutt hematogen osteomyelitt, en benbetennelse som hadde satt seg i høyre hofte og bekken. Hun ble operert på natta, før hun ble sendt videre til Ullevål. Der ble hun lagt i kunstig koma, og det ble satt i gang trykktankbehandling.

– Fem ganger var du i trykktanken, sier mannen.

Liv husker ikke noe av dette. Hun lå i koma i nesten to uker.

Da hun våknet, så hun bare hvite vegger rundt seg. Hvite vegger og gule frakker.

Hun var på isolat.

E-coli-bakterier hadde bitt seg fast i hofta. Hun prøvde å si noe, men klarte ikke å snakke. I hodet var alt helt klart, men taleevnen var borte.

Deler av lårbenet og hofteskåla var fjernet. Hun klarte ikke å reise seg opp i senga selv. Antibiotika fikk hun intravenøst flere ganger i døgnet i flere uker. Taleevnen kom raskt tilbake, men det ble seks operasjoner til, og hun ble fem måneder på isolat.

– Det var tøft, sier hun.

Innom sykehjemmet

På sykehuset ble hun forflyttet med seilheis fra seng til rullestol.

Hun ble sendt til en korttidsavdeling på sykehjemmet i Frogner, og så på rehabiliteringsavdeling på samme sykehjem. Det gikk fra seilheis til turner til underarmsrullator fra september til desember 2016. 

Men hun ville hjem. Ville klare seg selv.

I midten av desember i 2016 kom hun endelig hjem, og det var da Stine Anett Knutsen og Signe Stokstad Gillebo for alvor kom inn i bildet. Sammen med de tre andre i teamet, Hege Hansen, hjelpepleier med videreutdanning i rehabilitering, Margit Sunbolien, hjelpepleier, og ergoterapeut Marianne Kopperud Selanger, ble de enige om mål og planer.

– Vi har hele tiden hatt fokus på hva hun klarer og ønsker å få til, og ikke hva hun feiler, sier Knutsen.

Knutsen sier at artikkel 26 i konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og også lov om pasient- og brukerrettigheter står sentralt i teamet: Tjenestetilbudet skal utformes i samarbeid med brukeren. De som får lov å medvirke i planlegging og oppfølging av egen helsehjelp er i bedre stand til å mobilisere egne ressurser.

– Det er viktig at brukeren føler at hun sitter på makten i forhold til eget liv. selv om hun er i en sårbar situasjon og er avhengig av hjelp, sier Knutsen.

Nye mål

Fysioterapeut Signe Gillebo leser opp ett av de fem målene Liv Jorunn Buseth selv hadde satt seg første gang de møttes:

– Vi snakket mye om mål i starten. Hva var realistisk å oppnå?

– «Gå inn og ut av bil», står det her, sier hun og ser på Liv Jorunn Buseth.

De smiler litt, alle fire.

For det var et høyt mål for en som på det tidspunktet var avhengig av hjemmesykepleie til alt fra å komme ut av senga til stell og matlaging. Hun jobbet mye med å forflytte seg fra seng til stol. Etter hvert klarte hun å gå på toalettet selv, rekke ting på kjøkkenet. Stå selv.

– Et stjerneeksempel

Nå har det gått to år, og den siste hjemmesykepleieren sa «ha det» i oktober.

– Jeg har hatt et mål om å slippe å ha dem her, sier hun.

Et godt mål, mener både fysioterapeuten og sykepleieren.

Årsaken til gode resultater er at brukeren selv får lov til å sette seg mål å si hva som er viktig for henne å få til igjen etter funksjonsnedsettelsen. 

Knutsen mener gode overganger og samarbeid internt i kommunen har vært viktig.

– Men også hvordan hun har blitt ivaretatt i overgangene, både fra spesialhelsetjenesten og inn til kommunen, og samarbeid fra institusjon og til eget hjem, sier hun.

– Liv er et stjerneeksempel på hva som går an å få til når vi jobber sammen og har klare mål, sier de.

Aktiv hverdag

Liv Jorunn Buseth hadde en aktiv tilværelse før hun ble syk og har nå tatt opp igjen mange av aktivitetene. Hun ramser opp:

– Mandag er det trening på treningssenteret. Onsdag er det basseng. Fredag er det rullatortrening, forteller hun.

Denne uken hadde hun syklubb hjemme hos seg på onsdagskvelden, og på søndag var hun og mannen ute på en tre kilometer lang rundtur.

– Jeg i den elektriske rullestolen, mens far gikk. Jeg har blitt personlig trener for han også, skjønner du, ler hun, mens «far» humrer.

Og hva med målet om bilen?

– Altså. Det er far som kjører, men jeg kommer meg både inn og ut av bilen nå, sier hun.

Heiagjeng

– Teamet har fungert som en heiagjeng, sier Buseth. En heiagjeng som vet akkurat hvor mye de kan og skal presse på. Fra å være sengeliggende står hun uten støtte, hun kan gå i trapper, kle seg, lage mat, og har nylig gått fra underarmsrullator til lav rullator. 

Liv Buseth har selv kontaktet hjemmereahbiliteringsteamet når hun hatt lyst til å trene opp flere funksjoner.

– Da jeg fant ut at jeg ville over på lav rullator, så kontaktet jeg dem og spurte om de kunne hjelpe meg med å trene på det, sier hun.

– Det har vært et godt samarbeid, med deg i midten. Du har hatt bassengtrening med både meg og fysioterapeuten på rehabiliteringsavdelingen, sier Gillebo. 

– Da hjemmerehaben var her siste gang i oktober, hadde de med seg noe de bare ville vise meg, forteller hun.

Det var en tretrinnsstokk.

– Vi må jo ha en liten gulrot, sier de.

Les også: Må samarbeide mer på tvers

Vi er helt nødt til å satse på rehabilitering.
Stine Anett Knutsen, sykepleier i Sørum kommune

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse