– Ikke bruk Felles­katalogen som primærkilde

Felleskatalogen har i mange år vært oppslagsverket til helsepersonell når de lurer på noe om et legemiddel. Den tykke boka, som også finnes i nettutgave og mobile applikasjoner, gir en oversikt over alle legemidler som til enhver tid har markedsføringstillatelse.

– Ikke bruk Felleskatalogen som primærkilde, sier Jørgen G. Bramness. 

Han mener altså at Felleskatalogen ikke må være den første kilden å gå til når helsepersonell søker informasjon om et legemiddel. Bramness er professor og spesialist i psykiatri, og jobber som seniorforsker ved Nasjonalt kompetansesenter for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse. Han er også forfatter av enkelte kapitler i Norsk Legemiddelhåndbok.

Teksten

– Felleskatalogen er basert på legemiddelfirmaenes dokumentasjon til Legemiddelverket når de søker markedstillatelse for et preparat, sier han.

Farmasøyt Bente Cecilie By Jansen, som er direktør og redaktør for Felleskatalogen, hevder at det blir for upresist å si.

– Felleskatalogteksten er basert på myndighetsgodkjent preparatomtale (SPC). SPC er ofte godkjent på europeisk nivå, slik at informasjonen er lik i hele Europa. SPC er et levende dokument, stadig i endring ut fra spontanrapportering av bivirkninger, nye studier og klinisk erfaring, sier hun.

Anbefaler Norsk Legemiddelhåndbok

– Når jeg underviser medisin- og sykepleierstudenter, anbefaler jeg i stedet Norsk Legemiddelhåndbok, sier Bramness.

Dette er en produsentuavhengig oppslagsbok om terapi- og legemiddelbehandling som er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet. Boka utgis av en forening hvor Legemiddelverket, Helsedirektoratet, Kunnskapssenteret, Legeforeningen og Apotekerforeningen er medlemmer.

– Legemiddelhåndboka har en bredere innfallsvinkel til sykdom og viser en del ikke-medikamentelle metoder som bør brukes før man forsøker legemidler, sier han.

– Oppslagsverkene utfyller hverandre

– Norsk Legemiddelhåndbok er en god støtte i valget av behandling, mens Felleskatalogen gir mer detaljert informasjon om det enkelte preparat. Begge er gode oppslagsverk som utfyller hverandre, sier Bente Cecilie By Jansen.

Redaktør og daglig leder av Norsk Legemiddelhåndbok, Tor Rosness, er enig med Jansen:

– Begge er unike og selvstendige oppslagsverk som utfyller hverandre godt, også i regelmessig bruk i en klinisk hverdag. Norsk legemiddelhåndbok retter innholdet mot terapianbefalinger skrevet av norske fagfolk, med generiske legemiddelomtaler på gruppe- og substansnivå. Boka inkluderer også støttende, generelle kapitler og lenker til oppdaterte nasjonale faglige retningslinjer, omtaler av virkestoff som ikke har markedstillatelse i Norge og omtale av bruk utenom godkjent indikasjon, såkalt «off label». Felleskatalogen gir derimot tilgang til kvalitetssikret informasjon om ulike preparater i større detalj.

Oppdateringer

– Hvorfor skal ikke Felleskatalogen være primærkilden, Bramness?

– En del tekster blir ikke oppdatert like ofte som de i Norsk Legemiddelhåndbok.

– Hvor ofte oppdateres Norsk Legemiddelhåndbok da?

– Kontinuerlig.

Det gjør også Felleskatalogen:

– Redaksjonen publiserer endringer til de elektroniske plattformene daglig. Av cirka 2000 felleskatalogtekster ble 1300 oppdateringer publisert i løpet av 2017, sier Jansen.

Spesielt de første årene etter markedsføring vil det være mange endringer i tekstene, i og med at det kommer ny kunnskap når preparatet blir tatt i bruk.

– Ved endringer i SPC, skal Felleskatalogteksten oppdateres så fort som mulig, og senest tre måneder etter at oppdatert SPC foreligger, sier Jansen.

– Overdriver effekt og risiko

– Dessuten er tekstene skrevet av legemiddelfirmaene som har økonomiske interesser i dette. De vil selge medisinene sine og sikre seg mot søksmål. Derfor overdriver de både effekt og risiko, legger Bramness til som nok et argument til at Felleskatalogen ikke bør være primærkilden.

Det er Jansen uenig i:

– Redaksjonen i Felleskatalogen kan ikke ekskludere sikkerhetsinformasjon inkludert i SPC. Vi har valgt å ta med en kortfattet og nøktern beskrivelse av virkningsmekanisme basert på SPC, fordi helsepersonell etterspør dette. I dag står det svært lite om effekt, og mitt inntrykk er at helsepersonell ønsker mer informasjon om det enn de får i tekstene i dag.

Bruker klinisk skjønn

– Har du eksempel på at effekt og risiko overdrives i Felleskatalogen, Bramness?

– Ikke «off the top of my head», men en av de mest plagsomme tingene som behandlere bedriver, er å se på maksdose i Felleskatalogen. Så tør de ikke å gå ut over dette, men legger i stedet til et nytt medikament. Vi vet jo at to medikamenter er verre enn ett, selv om det gis i høyere doser.

– Hvilke kriterier avgjør om et legemiddel skal få en oppdatering i Legemiddelhåndboka, det er jo ikke alle nye studier som er like gode?

– Vi bruker samme kriterier som Kunnskapssenteret, pluss klinisk skjønn på toppen. Og det siste er usikker kunnskap, men det er tross alt bedre enn hos Felleskatalogen som ikke har noe klinisk skjønn, sier Bramness.

Felleskatalogen har bilder og instruksjonsfilmer

Men selv om helsepersonell lærer at de helst bør bruke Norsk Legemiddelhåndbok, har Felleskatalogen fortsatt å komme ut etter at Norsk legemiddelhåndbok første gang kom i 1984, og mange sykepleiere bruker den.

– Hvilket oppslagsverk som velges, vil avhenge av hvor i behandlingsprosessen man er. Spesielt nyttig for sykepleiere er informasjonen om administrering, tilberedning og håndtering, tror Bente Cecilie By Jansen.

I tillegg til felleskatalogtekstene har nettutgaven elektroniske pakningsvedlegg med eget avsnitt for helsepersonell, instruksjonsfilmer som viser tilberedning og administrering, bilder av tabletter og kapsler, og annen nyttig støtteinformasjon.

– Dessuten finner helsepersonell oppdaterte sikkerhetsvarsler og varsler om legemiddelmangel fra Statens legemiddelverk direkte i felleskatalogtekstene, sier Jansen.

– Best på noen punkter

Jørgen G. Bramness innrømmer at Felleskatalogen fremdeles er best på noen punkter:

– Jeg trekker den frem når folk spør om bivirkninger eller pris eller synonympreparater. Den har en del juridisk og teknisk informasjon, blant annet om refusjon og ATC-systemet og forskrifter, som Legemiddelhåndboka ikke har, så de utfyller hverandre. Man må bare huske at det ligger en økonomisk interesse bak informasjonen i Felleskatalogen.