Mange roller

Vi har bosatt ti flyktninger i Averøy kommune i sommer. For meg som flyktningkonsulent har det medført mange praktiske oppgaver. Jeg har innimellom følt meg som en mamma, men først og fremst er det mye administrasjon. Jeg har hjulpet dem med å finne bosted, skrive kontrakter, pusse opp, kjøpe busskort og orientere seg i lokalmiljøet. Det at jeg er sykepleier kommer også godt med. Noen har sykdommer som gjør at de må følges til sykehuset, apoteket og håndtere medisiner.

Jeg starter på jobb mellom halv åtte og åtte. Den første timen er som regel rolig og derfor litt hellig for meg. Jeg bruker tiden til å svare på mail, planlegge dagen og ta viktige telefoner. På ettermiddagen er jeg gjerne ute i felten, det vil si at jeg viser flyktningene rundt i lokalmiljøet, tar dem med i banken eller følger dem til tannlegen. For at de skal skape seg et nettverk, introduserer jeg dem for ulike fritidstilbud som trening og husflidslag. Det blir ofte til at jeg jobber litt utover kvelden, men det gjelder å sette en grense et sted.

Arbeidsdagen min er allsidig og variert. Jeg har daglig kontakt med de fleste av flyktningene – på godt og vondt. De er jo helt nye i samfunnet og forventningen deres stemmer ikke alltid overens med virkeligheten. Min oppgave blir derfor både å motivere dem og veilede dem i alt det nye de står overfor. Det kan lett oppstå misforståelser på grunn av kulturmotsetninger.

Jeg synes jobben min er spennende. Arbeidsoppgavene gir meg stadig nye utfordringer, noe som gir en god følelse av mestring. Jeg har mange forskjellige roller i løpet av en dag. Jeg skal være varm og forståelsesfull, men må samtidig sørge for at loven blir fulgt og at saksgangen går riktig for seg. Det er viktig å være empatisk, men bestemt når man både skal veilede dem i den situasjonen de står i og samtidig sitter på pengesekken. Av og til blir jeg beskyldt for å være urettferdig, men jobber med ikke å ta kritikken personlig. Som eneste ansatte i flyktningtjenesten i kommunen kan det til tider bli ensomt. Jeg skulle gjerne hatt noen å spille ball med.

Jeg opplever forståelse fra lokalbefolkning for jobben jeg gjør, også fra dem som i utgangspunktet har vært skeptiske til bosetting av flyktninger i kommunen. Vi har jo ofte fordommer mot det som er ukjent, og da er det godt å se at folk likevel stiller opp og hjelper til. Det er viktig for meg at jeg blir sett på som den personen jeg er i nærmiljøet mitt og ikke dømmes på grunn av jobben. 

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 11/2013.