I alarmberedskap

– Drømmejobben blir paradoksal noen ganger.

Fakta

Inger Ellen Kolbjørnsen, nevrosykepleier

Arbeidsplass: Enhet for klinisk nevrofysiologi, avdeling for kompleks epilepsi ved Oslo universitetssykehus.

Som nevrosykepleier jobber du med pasienter med sykdom eller skade i hjernen og nervesystemet. Man kan jobbe ved nevrologiske avdelinger, medisinske avdelinger, innen nevrokirurgi, akuttmedisin/intensiv eller rehabilitering, i primærhelsetjenesten eller andre relevante helsetjenestetilbud i Norge og Norden.

Utdanning: Bachelor i sykepleie, Videreutdanning i nevrosykepleie.

I denne jobben ser vi livet i all dets nakenhet. Det gjør vondt. Eksistensielle tanker dukker opp. Livet er så skjørt. Pasienten speiler oss, det kunne vært meg.

Vi følger pasientene via PC-skjermen. 26 horisontale blå og røde bølgelinjer viser elektriske aktiviteter i pasientenes hjerner. Bølgene blir sendt av 26 elektroder som er festet på pasientens hode. Dette er en standard video-EEG-test. Vår enhet har ti PC-er og kan altså følge ti pasienters hjerneaktivitet fra vaktrommet. Hver skjerm er også knyttet til et overvåkningskamera.

Vi observerer pasientene døgnet rundt. Vi kommer tett inn i andres liv.

Hver elektrode må festes på et helt bestemt punkt på pasientens hode. Men før dette må vi vaske disse punktene godt og smøre dem med pastakrem. Dette blir svært utfordrende når pasienten er urolig. Som tekniker må man være rask og ha godt håndlag. Ingen slurving, konsekvensene kan være alvorlige.

På vaktrommet må vi være våkne og raske til å gripe inn. Epileptiske anfall kan starte hvert minutt, hvert sekund. Øyeblikkelig ser du at alle bølgelinjene stiger, spretter opp og ned over hele skjermen og faller på hverandre: Storm i hjernen. Pasienten får kramper, rister, faller ned, munnen skummer, øynene blir hvite, viser overvåkningskameraet. Skremmende! Men da må vi lynraskt løpe til pasientens rom, gripe inn, passe på at han ikke skader seg, hjelpe ham med å få pusten tilbake, gi beroligende medisin og passe på at elektrodene ikke er løse eller har forflyttet seg. Her kommer den menneskelige biten inn. Ikke bare den tekniske. Da er jeg sykepleier, tar vare på min pasient, så godt jeg kan.

Jobben gir meg tilfredshet og dyp glede. Jeg er i stand til å hjelpe et medmenneske i nød. Det gir et meningsfullt liv.

Men noen ganger gjør vi det motsatte. Når en pasient venter lenge uten å få anfall, må vi prøve å framkalle anfallet ved bruk av søvndeprivering eller ved å redusere medisin. Dette innebærer å framkalle smerte. Det er et brudd med sykepleiens prinsipper. Paradoksalt. Selv om jeg vet at det kan bidra til helse etter hvert, gjør det likevel vondt.

Hit kommer pasienter med forskjellig bakgrunn og fra alle steder i landet. Dette utfordrer ansatte til å ha bredere kompetanse. Derfor tok jeg etterutdanningen «Veiledning i flerkulturelt helsearbeid». Det hjelper meg til å kommunisere med pasienter med forskjellig kultur. De er i en sårbar situasjon her og kan fort føle seg avvist. Derfor jobber jeg en dag i uka med å heve helsepersonellets flerkulturelle kompetanse. Det er avgjørende for å tilby en likeverdig helsetjeneste.

Så egentlig fungerer jeg som sykepleier, tekniker og kulturveileder.
29. november var det syv år siden jeg begynte her. Fortsatt gleder jeg meg om morgenen til å komme på drømmejobben.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr 1/2013